POINT FORTIN I TRINIDAD

Når jeg tenker på alle de stedene vi besøkte med Thorsholm, så er det noen få steder som har festet seg ekstra godt i min hukommelse.

Point Fortin i Trinidad er et av dem. Slik jeg opplevde Point Fortin så var dette enden av en lang utstikker, som startet i jungelkanten og endte et godt stykke ute i havet. Enden på denne utstikkeren het Point Fortin. Ser dere på kartet over Trinidad, vil dere finne Point Fortin på den sydvestre pynten.

Her velger jeg å fortelle i nåtid, fordi dette bringer meg nærmere mine opplevelser der jeg opplevde dem – da får jeg en bedre ”her-og-nå”-følelse – og det blir lettere å huske.

Vi ligger ved enden av utstikkeren. Liggende på toppen ser jeg et svart rør med diameter omtrent som min høyde. Dette er røret som fører oljen til land. Langs dette røret er det mulig å gå. Jeg følger røret med øynene mot land og der – langt der inne – ser jeg trær – og ikke noe annet enn trær. Dette er jungelen, akkurat slik jeg tidligere bare har sett på bilder.

Vi har vært lenge i sjøen og fantasien min begynner å løpe – løpe om spennende områder inne i jungelen. Jeg er jo bare nitten år og det er bare noen måneder siden jeg forlot Norge på min første utenlandsreise. Jeg hadde jo vært i Sverige, men det er liksom ikke utlandet for oss som bor så nær grensen.

Jeg tenker at jeg får spørre agenten om hva som finnes innenfor trærne der inne. Tenk om det er masser av yndige damer og farlige dyr i denne jungelen. Jeg kjenner på kroppen den sterke spenningen – det sitrer i kroppen av forventninger – tenk å gå alene gjennom jungelen der alt kan hende.

Men regnskaper, tollpapirer, pluss mye mer må ordnes først. Deretter må jeg snakke med skipper’n om hvor lenge jeg kan være i land. Før jeg legger meg, snakker jeg med ham. Han spør agenten om det finnes noe der inne – det ser jo ikke slik ut fra båten – og agenten forteller at det går en sti gjennom jungelen og til en landsby.
Ved frokosten sier jeg fra til de andre offiserene at jeg har fått lov til å bli i land noen dager – så sant det er mulig. Kvarten finner ut at han også har lyst til å bli med, så vi er to som rett etter frokost begir oss på vei langs rørledningen inn mot land.

Det er langt inn – skikkelig langt. Vi går og vi går – og etter en lang stund er vi inne ved skogkanten. Vi får raskt øye på stien som er litt bredere enn jeg forestilte meg på forhånd. Vi står og nøler litt før vi begynner å gå – kan det være at vi er vel dristige? Jeg kommer til å tenke på onkel Pauls ord før jeg reiste hjemmefra for noen måneder siden – husk, sa han, det er ingen som passer på deg der ute, du er helt på egen hånd. Kvarten er vel ikke akkurat den jeg kan stole på når det gjelder å vurdere hva som er farlig og ikke farlig – han er jo litt av en villbasse.

Det er tett med skog, både på sidene og over oss. Veien er litt bløt, men ikke så bløt at det er direkte sølete. Bladene på trærne subber mot oss når vi går. Vi snakker lite. Vi suger til oss av inntrykkene – alt er nytt og utrolig spennende. Agenten hadde advart oss mot slanger i trærne, men han sa at vi skulle slå på greinene rundt oss, og dette ville bråke såpass at slangene trakk seg vekk.
Etter en halv times tid blir det plutselig lyst foran oss. Det første jeg legger merke til, er høner som spankulerer som høner flest, rundt på en åpen plass. Rundt plassen ligger små hus av den typen de bruker i landsbyene på Trinidad. På vår høyre side ser jeg et hus med en liten terrasse med fire bord og noen stoler rundt. Det sitter to menn ved et av bordene, eller rettere sagt satt, for den ene har reist seg og kommer mot oss. Han er ganske høy og han smiler. Vi forteller at vi kommer fra en båt som laster olje, og han tar oss hjertelig i hendene og ønsker oss velkommen. Han forteller at han er politisjefen i landsbyen. Senere lærer jeg at han gjør aldeles ingenting annet enn å sitte på terrassen og prate med folk, og det er ikke så mange mennesker her.

Dette er jo svært mange år siden, men det er han jeg husker best. Jeg husker ikke hva landsbyen het, men jeg husker at Kvarten dro om bord samme kveld, mens jeg ble der i noen dager og levde slaraffenliv med politisjefen.