KNM HORTEN

Tiden om bord i KNM HORTEN ble helt annerledes enn jeg hadde hatt det om bord i KNM VOSSO som var et minisamfunn der alle kjente alle; og da mener jeg at vi virkelig kjente hverandre. Vi bodde så tett at det var umulig å ha et privatliv eller holde noe for seg selv. KNM HORTEN var derimot en stor båt. Vi var nitti mann i vår banjer. Banjeren er sovelugaren. Alle gikk vakter – fire timer på, fire timer av og fire timer på igjen. Slik gikk hele døgnet.

KNM HORTEN var moderskip til ubåtskvadronene og forsynte ubåtene med det de trengte og måtte gå dit de skulle. Hvis ubåtene lå under land, ble vi ofte sendt ut for å forstyrre russerne. Vi var nesten hele denne tiden i Barentshavet, så det skulle ikke mye til for å få russerne til å komme med både fly og båter.

Det var om bord på KNM HORTEN at jeg fikk så høy feber at det var fare på ferde. En av skipsoffiserene fant meg i en av korridorene om bord. Han hadde snakket til meg, men fikk ikke kontakt, sa han. Vi hadde lege om bord og dermed ble jeg sendt i land. Hvordan dette foregikk, vet jeg ikke. Det eneste jeg vet, er at jeg la meg etter vakt om bord og våknet på Harstad sykehus dagen etter. Jeg var feberfri og følte meg helt ok, men jeg ble liggende noen dager til observasjon.

Legene mente at jeg muligens hadde malaria som var innkapslet – og at denne hadde åpnet seg og lukket seg igjen. Det var eneste logiske forklaring på den høye feberen, sa legen.

Etter en uke på sykehuset var jeg på hurtigruta og ble ført tilbake til KNM HORTEN i sjøen.