MINE VENNER OM BORD OG OPPLEVELSER I LAND

Vi har vel alle hørt historier om og av sjøfolk om eventyrlige opplevelser i fremmede land, og jeg har vært så heldig at jeg har fått en smak av dette i de nesten to årene om bord på Thorsholm. Som jeg har fortalt tidligere var båten liten til å være tankbåt; så liten at vi kunne komme inn i byene og opp i elvene. Dette betydde at vi kom mer innpå menneskene i land enn det som var vanlig for en tankbåt. Her synes jeg at det er riktig å fortelle litt om de norske som var om bord.
Skipperen var en bestefartype på mangeogseksti år. Han skulle ha gått av med pensjon for mange år siden, men var nok ikke mentalt klar for å bli pensjonert ennå. Han behandlet meg som et barnebarn hvilket nok var helt naturlig siden jeg ikke var mer enn nitten år da jeg kom om bord. Et sammentreff er at jeg mange år senere ansatte barnebarnet hans som selger.

Overstyrmannen var en jovial og svært romslig kar både i humør og volum. Det var han som var mitt reisefølge da jeg mønstret på i Boston. Han ble også den som jeg følte som min fadder om bord i den første tiden. Kona hans kom om bord på besøk første sommeren, og hun minnet meg om min tante Erna. En robust og veldig koselig dame.

Førstestyrmannen var en lun og litt fåmælt kar i førtiårene. Han var svært glad i å jobbe med tauverk og satt ofte og laget rene kunstverk med tauverkene sine.

Andrestyrmannen var i tredveårsalderen, radmager, men av type svært lik overstyrmannen. Disse to snakket, gikk og sto på samme måte. Når de gikk, var det på en vaggende måte. Når de sto, var det bredbent og tilbakelent slik at de kunne se i kikkerten uten å løfte armene. Jeg tror at han forsøkte å kopiere overstyrmannen, hvilket ikke var dumt.

Maskinsjefen var en spenstig kraftkar under tretti år, svært glad i å fotografere. Da vi ble liggende i Great Bitter Lake med skytende og bombende jagerfly over og rundt oss, løp han rundt på dekket med fotografiapparatet sitt for å ta bildet av flyene. Da vi så på disse bildene etterpå, var det bare himmel på dem. Innen han hadde klart å knipse var nok flyene allerede forbi.

Førstemaskinisten har jeg snakket om tidligere. Det var han jeg tok plassen til i messa. Han sa ikke så mye, men var glad i å fortelle historier. Av alder var han nok rundt førti år.

Andremaskinisten var en trettiåring fra Finnmark, og det ble sagt at han var kven, men av utseende kunne han se litt samisk ut.

Tredjemaskinisten eller ”kvarten” som han ble kalt, var rett under tretti år og fortsatt mer gutt enn mann, så det var mest han og jeg som var mest sugne på å oppleve spennende ting i land.

Pumpemannen har jeg tidligere fortalt om. Russisk eller kinesisk avstamning, men bodde i Bjerggata i Sandefjord.