AMORS PILER

Sommeren 1971 traff jeg Inger Johanne; ei jente som var på vei fra Våler i Østfold til Arendal sammen med ei venninne. I Tønsberg overnattet de hos ei annen venninne på Solvang.

Sjøormen var navnet på den restauranten vi brukte mest når vi skulle ut å danse om sommeren. Den anbefalingen hadde tydeligvis disse to jentene fra Våler også fått, og dermed ble en av mine kamerater som heter Odd, disse to jentene og jeg stående i samme kø.

Når folk står slik i kø, snakker de ofte høyt for å høre hverandre. Det er jo så mange andre som også snakker høyt. Disse jentene spør hverandre om de tror det er mulig å få bord, men siden ingen av dem har vært her før eller på andre måter er kjent med forholdene, får de heller ikke svar fra hverandre. Ikke langt fra dem står Odd, min kamerat, og hører spørsmålet. Odd er en hyggelig og snill gutt, så han sier selvfølgelig ”hei, vi har plass ved bordet vårt”.

Jentene ser på denne hyggelige gutten og svarer ”tusen takk”, og dermed har vi blitt kjent med to unge damer fra Våler i Østfold. Egentlig hadde jeg avtale om å treffe en annen ung dame, men etter få minutter var dette glemt.

Inger Johanne og jeg danset hele kvelden og deretter gikk alt veldig fort. Vi dro sammen til København, disse to damene og jeg. Jeg besøkt Inger Johannes foreldre og måtte overnatte i eget rom, noe som var en selvfølge slik moralreglene var den gang. Moren hennes var streng på det punktet. Inger Johanne besøkte mine foreldre, og så måtte hun tilbake til skolen hun gikk på, og jeg reiste ut på sjøen igjen.

Denne gangen ble ikke turen så lang. Etter hvert hadde yrkesorganisasjonene og rederiene blitt enige om at seks måneder burde være nok til å få gratis hjemreise, og jeg kom hjem utpå nyåret – så vidt jeg husker. Jeg husker også at Inger Johannes mor ba meg om ikke å forstyrre henne så mye siden hun skulle ha avsluttende eksamen dette året. Jeg adlød anbefalingen litt, men jeg fridde mange ganger, og til slutt utpå ettervinteren fikk jeg ja. Forlovelsesringer kom på og bryllupet ble bestemt til utpå høsten.

Vi skulle ta ut lysing hos presten i Våler slik at alle skulle vite at vi skulle gifte oss og komme med protester hvis de hadde noen. Avtalen var at vi skulle møte på prestens kontor i presteboligen. Det formelle gikk veldig raskt. Presten sa at han pleide å veilede brudeparet litt ved lysingen, men siden vi var så voksne og sikkert hadde kjent hverandre lenge, så var vel ikke dette nødvendig. Han mente det var mye hyggeligere med omvisning i presteboligen som han tydeligvis var veldig stolt av.

Etter at vi hadde forlatt presten, sier Inger Johanne, ”vi skulle vel kanskje ha fortalt at du hadde vært ute mesteparten av den tiden vi har kjent hverandre?”.

Jeg reiste ut igjen, men denne gangen en svært kort tur; siden vi skulle gifte oss på høsten.

Vi hadde et flott bryllup arrangert av svigermor og svigerfar. Det var jo skikken den gangen at brudens mor og far feiret sin datters bryllup, mens brudgommens foreldre ble invitert som gjester. Vielsen foregikk i Våler Kirke og festen i Samfunnshuset like ved kirken. Vi hadde bestilt Rokokkosuiten på Refsnes Gods og Hotell og forlot gjestene ved ettiden. Deretter tok festen skikkelig av, fikk vi høre etterpå av våre venner.

De fleste som kom fra andre steder enn Våler overnattet rundt om hos venner av svigermor og svigerfar, så jeg følte det var svært likt et gammeldags bondebryllup.

Vår første adresse ble Vargveien i Sandefjord. Det var ikke så lett å skaffe leilighet den gangen, men jeg hadde vært til sjøs med huseieren, Laszlo Molnar. Han fortalte at han holdt på å bygge hus og hadde ledig leilighet i underetasjen. Denne var egentlig satt av til svigerforeldrene hans, men i og med at han ikke likte dem, ble ikke dette aktuelt.

Dermed hang jeg meg på, og dette ble vår første leilighet et års tid. Deretter flyttet vi inn i en enebolig i Neptunsvei på Mosserød. Inger Johanne hadde skaffet oss denne muligheten mens jeg var ute til sjøs. Hun skaffet oss også en hybelboer for å redusere utgiftene. Innflyttingen organiserte hun også. Det blir sagt at sjømannsfruer ofte blir veldig selvhjulpne. Inger Johanne jobbet fulltid som lærer og samtidig var hun alene om alt dette praktiske.

Vi hadde tidlig blitt enige om at jeg etter hvert skulle slutte ute til sjøs og gå i land. Denne planen ble planlagt gjennom disse årene. Jeg skjønte at det, for meg, var uholdbart å være familiemann og samtidig sjømann. Til tross for at Inger Johanne besøkte meg; både alene og sammen med Isabelle, ble det verre og verre å reise hjemmefra. Når jeg hadde vært om bord noen uker, gikk det bedre, men det var ikke så trivelig som før.