Hvorfor jeg husker Maracaibo, skjønner jeg ikke. Kanskje fordi det var så ekstremt varmt? Vi lå inne i Maracaibobukta, og aircondition-anlegget om bord hadde stoppet opp. Jeg var travelt opptatt med regnskapene, fordi disse skulle sendes hjem før vi gikk ut igjen. Svetten rant fra ansikt og armer ned på regnskapsarkene, og dette gjorde at blekket løste seg opp. Etter mange forsøk, kom chiefen opp med filler fra maskinrommet. Disse surret jeg rundt panne, hals og armer, og etter hvert kunne regnskapene leveres til skipperen uten alt for mye blekk-kluss.
Vi må ha ligget langt fra Maracaibo by som nå er Venezuelas nest største by, for jeg kan ikke huske noen stor by der vi lå. Det var mer som en liten landsby uten restauranter eller andre etablissementer. Kvarten, annenmaskinisten og jeg tok taxi langt ut i bush’en. Veien besto av grus og det var umulig å se annet enn høyt buskas, mye høyere enn bilen. Etter hvert kom vi til en klynge hus rundt en stor patio. Det eneste jeg husker derfra er tortillas med paprika og kjøtt, og at paprikaen var så sterk at vi måtte skylle den ned med øl.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar