INGER JOHANNE BESØKER MEG OM BORD

Etter at jeg traff Inger Johanne ble antall båter, navnene deres og når jeg var om bord ganske uinteressant. Tankene mine var mest hjemme. Det jeg husker mest av fra årene til sjøs – etter at jeg traff Inger Johanne – var de gangene hun alene eller hun og Isabelle var om bord.

Første gangen var på tankbåten THORSHAMMER da vi lå i dokk i Lisboa i Portugal. Jeg hadde mye fri og vi var blant annet på tyrefekting og fikk oppleve dette fargerike showet med jenter som kastet roser til sine favoritter blant dem som var på arenaen.

Portugisisk tyrefekting er annerledes enn spansk. Oksen har ikke spisse horn og den blir heller ikke drept. Showets hovedfigur er en ung gutt som skal overta familiens hacienda, og derfor må vise hvor modig han er. Oksen ertes opp av fargerike menn til hest og andre til fots. Dette ligner på spansk tyrefekting. Når oksen er sint nok, kommer haciendagutten ut med sine hjelpere i gåseformasjon baketter. Han erter oksen slik at den kommer stormende mot ham og kaster seg mot oksens panne slik at han blir liggende mellom hornene. Hjelperne løper rundt oksen og griper tak i halen slik at han kommer seg fri. Deretter bukker han for publikum og tar imot applausen og blomstene som de unge jentene på tribunen kaster til ham.

Vi fikk også besøke en hacienda der vi fikk se hvordan de dretter opp okser for tyrefekting. Agenten som var vår guide fortalte at vi godt kunne prøve oss som tyrefektere, men han anbefalte det ikke. Han hadde hatt med seg sjøfolk fra en Bergesenbåt en gang tidligere, og der var det en som ville prøve. Dette endte med brukket arm og hjemsendelse for den dristige sjømannen.

På samme hacienda fikk vi også ri på hestene. Inger Johanne med sin superkorte gule kjole og lange lyse hår, var meget populær og fikk all verdens hjelp, mens jeg fikk en hest som ikke var av det mest rolige slaget. I tillegg ga de den et rapp på bakenden. Jeg husker at jeg var klar til å hoppe av, men fant det best å bli på hesteryggen, fordi skoene satt fast i stigbøylene som ikke var bøyler, men sko som vi tredde føttene inn i. Kanskje de håpet på å bli kvitt meg?