Vi fikk telegram med beskjed om at vi skulle laste i Port Harcourt og dermed var det opp med kartene for å finne dette stedet som vi aldri hadde hørt om. Det viste seg å være i Nigeria – i Nigerdeltaet – oppe i Bonny River – og kloss i Biafra, hvor det var krigstilstand. Dermed smilte alle, det var krigsrisikotillegg i vente. Spørsmålet var bare hvilken prosentsats. Etter å ha sjekket med rederiet, fikk vi beskjed om at dette var en liten krig, så vi fikk bare hundre prosent d.v.s. dobbelt lønn.
Bonny River viste seg å være en svært smal elv. Mange steder var det så grunt at vi måtte øke farten for å komme over grunnene. Greinene hang over båten slik at vi mange steder ikke så himmelen. Det var da jeg forsto hvorfor dekket over broen heter Monkey Island, for over oss krydde det av apekatter som sikkert lurte på hva og hvem vi var.
Losen var engelsk og hadde bodd i Nigeria i mange år. Han hadde lys blå nesten gjennomsiktige øyne, omtrent som Peter O’Toole. Skipperen var ikke helt trygg på ham, siden han drakk gin hele tiden. Han sa at han måtte ha dette p.g.a. malariaen.
Etter mange timers reise fikk vi beskjed om å legge til ved elvebredden der det stakk opp et oljerør. Båten ble fortøyd og kort tid etterpå strømmet det folk om bord – jungelfolk som solgte bananer.
Da vi forlot Port Harcourt, hang det bananstokker overalt, og magene våre var i ulage i flere uker etterpå.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar