KNM VOSSO

Etter to måneder i Bergen ble jeg sendt til en minesveiperskvadron. Båten jeg var om bord i het ”KNM Vosso” og tilhørte en skvadron på fem like minesveipere. Vi fikk beskjed om at denne tjenesten var en av de viktigste i marinen, fordi vi skulle sørge for at andre skip ikke gikk på miner. Vi skulle gjøre disse minene ufarlig enten ved å bruke utstyret vårt eller minedykkere. Ulempen var som skipssjefen sa; ”levetiden for en slik båt er ganske kort i en krigssituasjon, fordi den ofte selv blir sprengt av de minene som skulle detoneres”.

KNM Vosso var laget i tre for at den ikke skulle være magnetisk og dermed løse ut minene uten at det var planlagt. Vi hadde to banjere eller store lugarer der vi sov. Tolv mann i vår banjer forut og atten i den andre som lå akterut. Køyene i vår banjer var plassert inn til skutesidene med to køyestativer på hver side med tre køyer i høyden. Avstanden til køya over var ikke større enn at vi måtte holde oss i køya over og klatre sidelengs inn i vår egen.

Tiden om bord i KNM VOSSO var stort sett veldig fin. Vi bodde tett og lå under land hver natt, så vi var mye i land og opplevde marinegastenes popularitet hos det svake kjønn. Vi var hele tiden i bevegelse nordover fra Bergen og tilbake til Bergen igjen.

Vi fikk også en tur over til Portsmouth i England, forøvrig en svært slitsom tur i skikkelig drittvær med svær sjø. Minesveiperne var vel fire meter høye over vann og knapt en meter under vann. Da skulle det lite il for å vippe båten rundt sin egen akse. Om bord hos oss var alle sjøsyke unntatt artilleristen og kokken. Alle luker var stengt på grunn av været, så inneluften ble så som så. I tillegg skulle artilleristen og kokken akkurat da kose seg med raspeballer som ikke gjorde luften noe bedre. Byssa var for øvrig rett utenfor radiostasjonen, så vi telegrafistene, vi var to stykker om bord, hadde bysselukten og med den raspeballukten helt innpå nesa vår. Er det noe rart at denne retten ikke står på min favorittliste?

Hele minesveiperskvadronen som besto av fem båter gikk i linje på denne turen, og ofte ble en av båtene tatt av en større sjø og kastet 180 grader rundt og måtte legge seg sist i linjen. Skipsjefen ropte meg opp på broa for at jeg skulle få se dette fantastiske skuet.

Jeg hadde godt kontakt med skipssjefen som het Ebbesen og var fra Brønnøysund. Han hadde vært skipssjef om bord i en motortorpedobåt, men hadde kjørt den på land, og straffen ble opprykk til kapteinløytnant og tjeneste på minesveiper.

Prisen for den gode kontakten med Ebbesen var at nestkommanderende ikke var så glad i meg. Han prøvde kontinuerlig å få noe på meg, slik at jeg kunne settes i land. En gang satt jeg ved hjørnet ved messebordet omtrent halvannen meter fra døren til radiostasjonen. Lovverket sa at jeg ikke kunne forlate radiostasjonen uten å låse døren, men i og med at jeg satt så nær, tenkte jeg at dette måtte være greit. Da kom selvfølgelig Våge som nestkommanderende het, forbi, og dermed ble jeg anmeldt.

Ebbesen tok opp forklaring fra Våge, kokken som jobbet et par meter fra meg og meg. Av en eller annen grunn fant Ebbesen ut at det var noe formelt galt med avhørene, og dermed ble de kjent ugyldige.

Våges forhold til meg ble om mulig enda verre. Når han hadde vakt ved landgangen, var det vanskelig å komme i land. Han fant alltid på forhindringer som flekk på sko, jakke eller bukse og dermed kunne jeg sendes om bord igjen. Resultatet ble at jeg droppet å gå i land når Våge sto vakt ved landgangen.

I 1969 gikk Sovjetunionen inn i Tsjekkoslovakia. For oss i marinen betydde dette krisetid, og vi ble sendt inn i Lysefjorden i nærheten av Stavanger for å gjemme oss. Alle permisjoner ble inndratt og forberedelser til krig ble gjennomført om bord hos oss og de andre båtene som lå sammen med oss i Lysefjorden. Vi trodde alle sammen at vi nå fikk en ny verdenskrig. Heldigvis ble det ingen krig, og jeg ble overført til KNM HORTEN like etterpå. Nå var det bare tre måneder til jeg skulle dimittere. KNM VOSSO skulle ut i en seks måneders øvelse i regi av NATO og dermed ble alle som skulle dimittere i løpet av disse seks månedene sendt andre steder – og jeg ble altså sendt til KNM HORTEN – men denne historien får vente til neste kapitel.