MS THORSWAVE

Neste gang Inger Johanne besøkte meg, var om bord på stykkgodsbåten THORSWAVE. Hun kom om bord i Durban i Syd-Afrika og ble med til Port Elisabeth, Cape Town og Montreal i Canada hvorfra hun reiste hjem.

I Durban ble vi bedt hjem til en av agentens representanter. Han og kona var fra Sunn-Møre og tydeligvis ikke glad i mat. Serveringen vi fikk var drops og drinker, så da vi kom tilbake til båten var vi svært glade for at vi hadde nattmesse om bord.
Inger Johanne minner meg på at vi også var på et skikkelig delfinshow hvilket ikke var veldig vanlig for oss nordboere.

I Durban fikk vi anledning til en tur opp og inn i The Valley Of A Thousand Hills. Sjømannspresten som var født og hadde vokst opp i Syd-Afrika, var den som arrangerte turen. Dette området var et homeland for zuluer, og vi hadde adgang til denne regionen om dagen, men ikke om natten.

Bilen som fraktet oss inn i området, var en gammel Volkswagen Caravelle, og jeg tenkte hele tiden på hva som ville skje hvis bilens motor brøt sammen. Dette var Syd-Afrika med apartheidlover som ikke skapte de beste mellommenneskelige forholdene mellom sort og hvit.

Jeg likte ikke denne turen siden jeg følte ansvar for Inger Johanne, og presten var heller ikke av det mest respektfulle slaget i forholdet til de sorte. Et sted på veien ba han sjåføren om å stoppe. Han ropte høyt et eller annet og dermed kom det flere unger løpende ned mot bilen. Ei ung jente hadde med seg et lite barn med en utvekst på magen. Dette måtte han vise oss før vi fortsatte.

Neste stopp var en kraal som tok imot besøkende, og da jeg spurte presten, svarte han at dette var en utstillingskraal og at beboerne bodde i en egen kraal litt lenger fra veien, men morsomt var det allikevel – spesielt da Inger Johanne ble avbildet sammen med høvdingen.

I Port Elisabeth brukte de fleste damene lange kjoler når de var ute om kvelden. Da vi en kveld kom inn på en av byens mest eksklusive spisesteder, kom Inger Johanne med en av sine superkorte kjoler, mens alle andre hadde godt tildekkede ben. Dette skapte mye stolskraping fra mennene som alle snudde seg i vår retning.

Fra Cape Town gikk vi over Atlanterhavet og opp til Montreal i Canada, der vi besøkte verdensutstillingen hvor vi i vår uoppmerksomhet holdt på å signere i en protokoll som var en protest mot norsk selfangst. Heldigvis oppdaget vi dette i tide og lot det være.

Vi var innom mange lands utstillinger og ble blant annet introdusert for Singapore Sling på Singapore-standen. Det gikk et par timer før vi igjen gikk ett hundre prosent støtt.

En dag senere spiste vi på en Kinarestaurant der eieren ble fornærmet fordi vi ikke spiste opp all maten som må ha vært beregnet på fire mennesker i stedet for de to som vi var. Svært mette bestilte vi drosje som tok oss tilbake til båten. Under turen snur plutselig sjåføren seg mot oss i baksetet og spør om vi er kinesere. Vi spør hvorfor han tror det, og han svarer at vi snakker like syngende som en kineser.

Ytterligere en dag senere spiste vi i femtiandre etasje i Montreals høyest skyskraper. Restauranten dreide rundt sin egen akse, 360 grader i timen, og siden vi satt ved et av vinduene, fikk vi se hele Montreal i løpet av den kvelden.

Vi fikk vi begge oppleve slingring på en måte som jeg aldri hadde opplevd tidligere. Thorswave fraktet blant annet bauxitt som er ekstremt tungt. Dette var lastet i bunnen på båten og resulterte i at hele båten svingte som pendelen på et gammelt gulvur eller veggur. Mange ganger var det lettere å stå med ene benet på skottet og det andre på dørken. Stoler ble surret og slingrekantene på bordene ble skjøvet opp slik at vi skulle unngå at alt på bordet deiset i dørken.

Den siste gangen jeg fikk besøk om bord, var på tankbåten THORSHØVDI da både Isabelle og Inger Johanne kom om bord i Philadelphia. Isabelle ble raskt midtpunktet om bord. Hun var bare to år, snakket mye, men brukte fortsatt bleie, så mens vi satt og spiste, satt hun under bordet og snakket med seg selv ”bæsje mer, bæsje mer”. Vi skulle til Nigeria for å laste, men turen ble brått avsluttet med brann i maskinrommet, og vi endte i stedet i Dakar i Senegal. Dette forteller jeg om senere.