1985 SOFIA KOMMER HJEM

I alle årene siden vi giftet oss, snakket vi sporadisk om å adoptere et barn fra utlandet. Det var så mange barn der ute som trengte nye hjem. Etter at Isabelle ble født, var vi mest opptatt av henne, men en sommer vi var på fjorden med båten, begynte vi å snakke om adopsjon igjen. Isabelle skulle begynne på skolen den høsten, og vi hadde rimelig god økonomi, så det var vel på tide å gjøre noe med disse planene.

Vi snakket ordentlig med Isabelle. Det var jo hun som skulle få en søster eller bror, så vi var helt avhengig av at hun var medbestemmende i dette. Vi visste jo hva svaret ville bli, så dagen etter satte Inger Johanne i gang. Adopsjonsforum og sosialkontoret ble kontaktet, papirer ble anskaffet og prosessen startet. Vi skjønte etter hvert at dette kom til å ta lenger tid enn vi hadde trodd. Vi ble kjent med Birgit og Rolf som hadde fått Kristin for flere år siden fra Guatemala og var i gang med ny prosess for å få et barn til.

Den permen der vi hadde alle papirene, ble tykkere og tykkere, og endelig kom den dagen da vi ble godkjent av norske myndigheter – godkjent for å adoptere. Dermed begynte prosessen i Guatemala. Guatemaltekiske myndigheter var svært strenge når det gjaldt kontrollen med hvilke barn som kunne frigis for adopsjon, men etter flere måneder fikk vi bilde av ei lita alvorlig jente som het Mildred Sofia Villegas, med spørsmål om vi ville ha henne. Hun var på barnehjemmet Eliza Martinez i Ciudad de Guatemala som er Guatemalas hovedstad. Da begynte ventetiden.
Sommeren kom og plutselig fikk vi beskjed om å være klare til å reise på kort varsel. Vi hadde bestemt oss for at kun Inger Johanne skulle reise, mens Isabelle og jeg skulle være hjemme. Jeg hadde mobiltelefon, så vi tok en liten tur til Göteborg med telefonen klar, slik at Isabelle skulle få følelsen av ferie. Sommeren gikk, jeg begynte i Union Bruk i Drammen, og høsten kom uten at noe skjedde. Flere ganger utover høsten fikk vi beskjed om å reise og deretter kontrabeskjed.

I begynnelsen av desember fikk vi beskjed om å holde oss klar, og plutselig kom den endelige beskjeden ”dere må reise om to dager”. Birgit og Rolf hadde fått samme beskjeden, så Inger Johanne og Birgit reiste to dager senere. Flybilletter ble skaffet med hurtigtogsfart takket være han som drev NSB Reisebyrå her i Sandefjord. Det ble businessclass en god del av veien. Prisen spilte ingen rolle nå som vi var så nær ved å bli fire.

Her hjemme måtte Isabelle og jeg sørge for at juleforberedelsene gikk som normalt. Jeg hadde hjemmekontor, så den delen gikk greit. Vi fant frem til kaker som ikke var superkompliserte. Vi laget pepperkakehus etter veiledning og mal fra Rolf som gjorde det samme sammen med Kristin.

Vi var hele tiden engstelig for at retten i Guatemala ville si nei til å frigi Sofia, men dagen før lille julaften fikk vi beskjed om at de var på flyplassen Eurora i Guatemala og skulle om bord på flyet. Da senket jeg skuldrene, for nå visste jeg at vi i morgen ville være fire.

Natten til lille julaften satt Isabelle og jeg i bilen på vei inn til Fornebu. Isabelle sov mye av veien, men det gjorde ikke jeg. Vi parkerte bilen og gikk inn i ankomsthallen. Der var også Kristin og Rolf. Bjørg fra Adopsjonsforum var der også. Hun skulle ta imot to barn som skulle til adoptivforeldre i Nord-Norge. De skulle være hos henne i julen, fordi det ikke var mulig å skaffe flybilletter fra Nord-Norge til Fornebu sånn like før jul.