Jeg følte at vi hadde relativt god tid på oss til å utvikle firmaet, men seks måneder går ganske raskt, så jeg søkte om ”dagpenger under etablering”. Med bakgrunn i markedsplanen som jeg skrev på en uke på hytta, ble søknaden godkjent for tre måneder i første omgang og deretter nye tre måneder. En takk til Erik for ”malen” til markedsplanen.
Vi startet med import av glassvarer fra Tsjekkia som vi prøvde å få inn i glasstøyforretninger, men motstanden var for stor fra kjedene, så vi startet opp med de samme varene og salg via homeparties. Dette fungerte ikke så veldig bra, men vi hadde fått smaken på homeparties som salgskanal.
Oversvømmelsen
Vi hadde allerede fått inn noen varer, innredet kontor med telefon og telefaks i kjelleren og var på vei hjem fra hytta en vinterkveld, da Isabelle ringte og fortalte at gulvet i kjelleren gynget som en båt. Det viste seg at vi hadde fått vann inn på grunn av brudd på drensrøret ute. Jeg kontaktet kontoret for dagpenger under etablering og fikk nye tre måneder. I tillegg fikk vi erstatning fra forsikringsselskapet for driftsavbrudd.
En dag fikk vi inn en telefaks med informasjon om en vårmesse i Bucuresti i Romania. Dette var to år etter at rumenerne hadde tatt livet av sin president Nicolae Ceauşescu, og nå var dette landet klart til å eksportere sine varer til vesten. Vi bestilte flybilletter og fikk en storstilt mottagelse på flyplassen. Vi hadde ingen avtaler – ei heller hadde vi informert noen om at vi kom, men myndighetene registrerte vel alle utlendinger som kom til landet.
Uansett – med en gang vi kom ut av tollkontrollen, så vi en stor plakat med navnet vårt på. Under plakaten sto to menn. Den ene som snakket veldig godt engelsk, fortalte at han var autorisert guide og ansatt av den rumenske stat. Han sa at han hadde fått beskjed om å frakte oss til hotellet og guide oss et par timer. Disse timene ble etter hvert til resten av dagen.
Dagene som fulgte, brukte vi på messen for å knytte kontakter. Vi hadde på forhånd laget visittkort der vi presenterte firmaet vårt, og disse var vi rundhåndet med.
Et par dager senere ble vi kontaktet av en representant for Autodaccia som var et digert halvstatlig selskap som produserte biler, tekstiler, glass og lærprodukter. Vi presenterte våre ønsker og ble kjørt rundt for å se det de hadde innenfor de varegruppene vi var interessert i.
Der det er hjerterom er det husrom.
Et par dager senere ringte ”guiden vår” og inviterte oss hjem til en kamerat som hadde det han kalte ”business proposals”. Vi ble hentet hjem til denne kameraten. Han, kona, moren og barna bodde sammen i en utvidet leilighet som ikke var større enn en middels hybelleilighet her hjemme. Vi opplevde en hyggelig kveld uten annet resultat enn hygge. Jeg mener å huske at vi var åtte mennesker rundt bordet, og da vi dro fikk vi gaver og invitasjon til å bo der neste gang vi kom til Romania.
Jeg må nesten fortelle om hvordan de ordnet spiseplass til åtte personer på en gulvplass som kanskje var litt større enn det vi kaller en liten hybel her hjemme. Da det skulle dekkes bord, hentet de noe som så ut som en tykk plate som sto inntil veggen. Denne la de med platen ned mot gulvet, brettet ut bordbena og tok ut stolene som lå inne i platen. Deretter snudde de det som nå var et stort bord med fire ben og satte stolene inntil. Nå var det plass for åtte personer.
Dagen etter ble vi plukket opp av en fetter av gårsdagens vert, og vi fikk en ny omvisning i Bucuresti. Da fikk vi også se skuddskadene på husene rundt plassen der revolusjonen startet to år tidligere.
Vi reiste hjem etter en uke med overbevisning om at å handle med Romania, var altfor tidlig. Telefonlinjene fungerte ikke og det gjorde heller ikke telefaksforbindelsen. I stedet for dette brukte de fortsatt telex som ikke hadde vært i bruk i Norge på mange år.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar