TIKAL

Inger Johanne har ivret for at vi skulle se restene etter Mayakulturen, så det er henne å takke for at vi reiste til Tikal som ligger i regnskogområdet nord i Guatemala. Det var hun som ordnet opp med alt, fra å sjekke mulighetene til det mer praktiske, så plutselig en dag sitter vi i hotellvestibylen og snakker med en representant fra et turistbyrå.

Etter en stund forsvinner Inger Johanne ut i byen med denne karen. Hennes spanskkunnskaper fungerer utmerket, og de skal ordne med betalingen for fly og overnatting i jungelen. Jentene og jeg blir igjen på hotellet og venter.
Flyet går tidlig om morgenen, og vi blir hentet på hotellet mens det fortsatt er mørkt og kjørt til flyplassen. Der går vi gjennom sikkerhetsklareringen og blir sittende og vente på flyet. Jeg ser på jentene og ser at ansiktene begynner å våkne.

Etter litt venting går vi om bord i flyet som raskt letter og stiger oppover forbi skydekket og blir møtt av tindrende sol. To flyvertinner serverer kaffe og noe å spise mens vi fortsatt stiger, og plutselig begynner nedstigningen uten at flyet har flatet ut der oppe. Knapt førti minutter etter avgangen står vi på bakken igjen på flyplassen utenfor byen Flores. Vi snakker om at andre flyselskaper har litt å lære av denne effektiviteten.
Terminalen er liten og enkel, og vi får raskt øye på han som skal være guiden vår. Han presenterer seg som Antonio og vinner hjertet til damene ved først å vise dem dametoalettene. Etter at disse nødvendige gjøremålene er unnagjort, fører han oss til en liten minibuss. Vi er ikke mange, og vi har ikke mye bagasje, så det er plass nok til vår lille gruppe, to amerikanske damer i trettiårene, en japansk ung mann rundt tjue år, et amerikansk par som er noe yngre enn oss og oss fire.

På veien til Tikal ser vi mange trekantskilt med rød kant rundt sånn som våre elgskilt, men i stedet for elg ser vi tegning av jaguar.
Turen tar et par timer før vi er installert i vår lille jungelhytte. Disse to dagene og nettene i Tikal blir opplevelsesrike. Første dagen får vi en introduksjon til hele utgravningsområdet. Antonio har vokst opp i Flores og Tikal, fordi hans far var en av arkeologene som var med på utgravningene. Vi vandrer rundt mellom ruinene hele dagen og suger til oss det Antonio viser og forteller. Dette er bare en av mange Mayabyer, og den er stor – virkelig stor – og består av store og små bygninger og åpne gressbevokste flater mellom bygningene.
Etter en lang dag, vi har ikke sovet siden midt på natten, blir vi vist til en restaurant med tak, men uten vegger, der vi nyter dagens første skikkelige måltid. Resten av denne første dagen, går vi rundt i den siviliserte delen av anlegget. Vi ser gjess, et hotell, prøver å få opp en krokodille, bader i et utendørs svømmebasseng og nyter tilværelsen før vi trekker oss tilbake til våre hytter. Sofia og Isabelle i en og Inger Johanne og jeg i en annen.
Midt på natten, etter noen få timers søvn, blir vi vekket for å marsjere ut i jungelen til det høyeste av Mayatemplene. Vi har ikke lommelykt – det har vi ikke tenkt på. Lys til dette området kommer fra egne generatorer og disse blir stoppet om natten, så vi krabber rundt hverandre for å finne klærne våre. Kvelden før har Sofia og Isabelle oppdaget alle mulige slags forskjellige biller, og er litt skeptiske når de kler på seg. De forteller at de ristet klærne sine godt før de tok dem på. Inger Johanne og jeg hadde ikke lagt merke til disse smådyrene, så vi hadde det enklere.

Det blir to-tre timers hard marsj før vi er fremme ved tempelet. Jeg prøver å gå på samme måte som Antonio – flytte føttene fremover uten å løfte dem forover, mens armene henger løst ned. Det er fortsatt mørkt når vi klatrer opp trappestigene til toppen av tempelet. Vi skal få oppleve at jungelen våkner til liv, forteller Antonio. Der oppe over trekronene har det allerede kommet andre grupper, men vi får plassert oss på tempeltrinnene og puster ut. Og så – svakt i begynnelsen – kommer lydene fra dyrene som våkner – først apekattene og deretter jaguarene og de andre dyrene. Jeg har fortsatt denne lyden i mitt indre øre. Det er akkurat som en klassisk konsert der det starter med de første forsiktige fiolinene og etter hvert kommer alle de andre musikkinstrumentene inn – en etter en.
Resten av dagen gikk med til å utforske resten av utgravningen som er fantastiske å se på. En av utfordringene er å bestige et av templene. Det er ikke lov å bruke trinnene, men det er satt opp sammenkoblede stiger. Jeg kommer fem meter opp, Inger Johanne kommer femten meter opp og Sofia klatrer helt til topps cirka tretti meter der det er mulig å sitte og gå på en hylle. At hun kommer opp er ikke noe rart, sier Antonio, hun er jo herfra.