2004 - VI REISER TIL GUATEMALA

I alle årene siden Sofia kom hjem, har vi lovet at vi en dag skal besøke det landet hun ble født i. Det var spesielt når vi var på hytta at vi snakket om dette, men vi har villet vente til hun var gammel nok til å få et godt utbytte av denne turen.
Jeg velger igjen å bruke nåtid i dette kapitlet.

Nå i 2004 er hun tjueto år, og vi mener at hun er moden nok til å hanskes med det å oppleve landet der hennes liv startet.

Vi bestiller flybilletter gjennom reisebyrået Ticket i Moss etter anbefaling fra Elsie og Svein, et vennepar fra Moss, og en morgen setter vi oss i bilen for å kjøre til Gardermoen. Vi skal fly med Continental som har direkteflygninger til New York. Derfra skal vi fly til Houston i Texas og videre til Ciudad de Guatemala som er hovedstaden i Guatemala.
Vi lander på La Aurora flyplass utenfor byen en ettermiddag i juli 2004. Vi har på forhånd bestilt rom på hotellet der Sofia og Inger Johanne bodde for nitten år siden – på Hotel Residencial Reforma La Casa Grande. Hotellet har tidligere vært residensen til en av de mange guatemaltekiske presidentene.
Noe av det første vi gjør når vi kommer til hotellet er å gå rundt i huset for at Sofia og Inger Johanne skal få gjenoppdage det de husker fra da de var her forrige gang. Begge kjenner igjen rommet de bodde på den gangen, og Sofia husker igjen huskene på siden av hotellet.

Allerede til frokost den andre dagen får vi den første overraskelsen. Inger Johanne mener å kjenne igjen servitøren. Hun sier at det var han som serverte dem da de var her for nitten år siden. Han har jo blitt litt eldre, men Inger Johanne har vært forberedt på at dette kunne skje, så hun har tatt med noen bilder fra den gangen. Hun viser ham bildene og får en umiddelbar reaksjon. Han griper tak i bildene og løper ut på kjøkkenet, mens han roper ”soy yo, soy yo” (det er meg).

Vårt viktigste ærend er barnehjemmet, så vi bestiller taxi og en liten stund etterpå står vi utenfor Eliza Martinez som barnehjemmet heter. Det er gitter foran inngangen, og Inger Johanne viser seg som den tøffe damen hun er – hun banker, rister og roper. Etter en stund kommer en eldre dame til porten og Inger Johanne får demonstrert sin spansk. Damen smiler, åpner porten og ønsker oss velkommen inn.
Det er lørdag og vaskedag, så det ser litt trist ut, men vi får full omvisning. Jeg ser på Sofia at hun har det tøft. Isabelle har overtatt videokameraet siden Sofia har mer enn nok med seg selv og sine tanker.

Vi treffer noen av guttene – det er blitt et rent guttehjem, og noen er utviklingshemmet. En av dem har festet et godt grep i armen min og vil helst ikke slippe. Han sier at han vil ha en pappa han også.

Da vi kommer tilbake til hotellet, trekker jentene seg tilbake. Sofia sliter litt med seg selv, tror jeg, og Isabelle er støttende storesøster. Jeg tenker at jammen er det bra at de to kommuniserer så godt. Isabelle er god på å være støttende storesøster.

Vi blir i hovedstaden noen dager og besøker barnehjemmet en gang til. Vi får snakke med flere av de ansatte, og da Inger Johanne viser noen bilder fra da de var der forrige gang, reagerer en dame som forteller at hun bar mye på Sofia den gangen.
Dette er en vanlig hverdag og vi får se klasserommet der de små får undervisning. De eldre går på skoler andre steder i byen. Grunnen til at vi besøkte barnehjemmet på nytt, var at vi alle vil se barnehjemmet slik det er på en vanlig hverdag med tegninger på veggene og bord og ungene i vanlig aktivitet. Dessuten har vi kjøpt en del lekeutstyr; blant annet basketball. Isabelle har sett at de spilte basketball med feil type ball. Vi ser at dette besøket gjør Sofia godt.