DET ER VINTER OG VÅR 1986

Det er januar og vinter. Bildene fra barnehjemmet har kommet etter fremkalling. Vi sitter i kjellerstua og ser på. Sofia ser på bildene, men kjenner ingen – det sier hun i hvert fall. Vi spør hverandre om det er mulig å blokkere ut minner på den måten.

Det blir vår og været er praktfullt. Sofia har vært hjemme i nesten fire måneder. Jeg skal sette sammen havemøblene som er av tre. De holdes sammen ved hjelp av trekiler, og jeg slår disse kilene inn i de spaltene de tilhører. Inger Johanne roper oss inn til lunsj. Jeg legger fra meg hammeren og svarer henne og går mot inngangsdøren. Inger Johanne ser forbi meg og ler. Der har Sofia tatt hammeren og banker i vei, mens svetten renner fra pannen hennes. Inger Johanne sier: ”Sofia – vi skal spise”. Sofia ser bestemt på henne og svarer ”Sofia arbeider”.

Vi har huske i haven. Den har Isabelle og vennene hennes hatt mye glede av. Vi kaller den ”colompio” på spansk, mens Sofia kaller den ”huske” på norsk. Jeg sier ”tørk moccoen din, Sofia” og Sofia svarer ”snørr heter det – snakk norsk”. Nå har Sofia nesten glemt sin spansk. Vi har snakket sammen om hvorvidt vi skal prøve å holde spansk’en vedlike, men bestemmer oss for at hun får lov å lære seg norsk uten forstyrrelser – det er jo det hun helst vil.

Vi skal på hytta. Det er kaldt i dag, så Sofia får lov til å vente inne mens vi andre tre fyller bilen med det vi skal ha med. Plutselig stopper Inger Johanne og ser mot vinduet til Sofiarommet. Vi snur oss og ser i samme retning. Der står Sofia og ser på oss, mens tårene renner. Inger Johanne løper inn og spør ”trodde du at vi skulle kjøre uten deg?” . Sofia bare nikker.

Det tar flere dager før vi ser at hun er like trygg igjen.