VI BLIR TRE

Syvende april nittensøttifem blir Isabelle født. Vi hadde planlagt godt slik at jeg var hjemme under fødselen. Veene begynte tidlig på kvelden, så jeg forberedte meg på at vi måtte kjøre ned til fødeavdelingen ved Sandefjord sykehus. Inger Johanne mente at det ikke var noen hast, men jeg var veldig urolig. Vi forsøkte å sove, men så ynket hun seg, og jeg fór ut på badet og dusjet slik at jeg våknet. Jeg pleide alltid å våkne under dusjen og mange vaner er vonde å vende. Hver gang Inger Johanne ynket seg, ble det dusj på meg. Etter dusjen sa hun ”vent” og dermed prøvde vi å sove litt igjen.

Til slutt var det så tett med veer og dusjer at jeg ikke ville vente mer, så jeg forlangte at vi kjørte ned til sykehuset, og det gikk ikke lang tid før vi tok imot datteren vår. Jeg husker at jeg telte fingrene og tærne, at jeg syntes hun var blå, at jeg holdt på å grine av glede og at jeg ble sendt på gangen der Per og Henning satt. De ventet også på å treffe sine nye barn, Elin og Kristine. Isabelle, Elin og Kristine hadde kontakt i mange år etterpå og Elin er fortsatt blant Isabelles primærvenner.

Jeg fikk være hjemme noen måneder i denne første tiden og fikk lære bleieskift og mating. Det var meg som fikk lov til å introdusere Isabelle for sjokolade. Vi satt i TV-stua og jeg smurte litt sjokolade på fingeren og lot henne sutte på den. Ansiktsuttrykket endret seg totalt. Hun kastet overkroppen fremover for å få mer. Ben og armer veivet om hverandre, mens hun tvang hodet fremover mot sjokoladen som jeg hadde i hånden. Dette var introduksjonen til sjokolade på lørdagene. Dagen etter måtte jeg reise.