BRANN OMBORD

Det er kveld og vi er i gang med å krype til køys. Isabelle er to år og sover allerede. Plutselig blir det stille. Den vanlige motorvibrasjonen er borte. Jeg lukker opp døren ut til korridoren for å høre bedre og synes det lukter brent. Jeg sier dette til Inger Johanne og dermed blafrer lampene og brannalarmen går. I en fei er både Inger Johanne og Isabelle oppe, og jeg sender dem ut av døren og til høyre i korridoren. Der er det en branndør som har lukket seg igjen. De forsvinner den veien for å komme ned en etasje og ut på dekksiden av bygningen. Det er dette de skal gjøre i henhold til nødinstruksen om bord.

Jeg setter i gang nødrutinene i radiostasjonen og gir beskjed til broa at jeg er på plass og avventer ordre. Skipperen sier bare: ”Det er ille – du får posisjonen om noen minutter”.

Plutselig er Inger Johanne og Isabelle tilbake og sier at de ikke kommer ut den veien, fordi det svir så i øynene på grunn av røyk. Jeg gir beskjed til broa og får beskjed om at vi alle skal dit opp. Det er to etasjer, og når vi kommer opp ser vi en kjempemessig ildsøyle fra dekket akterut. Jeg får beskjed om at jeg skal følge Inger Johanne og Isabelle ned leideren i bakkant av bygningen. Jeg ser at det blir mellom ildsøylen og bygningen. Vi skal fem etasjer ned. Jeg har på meg redningsvest og holder Isabelle foran meg med ansiktet mot meg. Redningsvestene er tjukke og gjør det vanskelig å holde henne ordentlig, men alle tre kommer greit ned. Isabelle er opptatt av ildsøylen, og vi snakker om St. Hans-bål.

I alle årene etterpå har jeg drømt om denne nedklatringen og at jeg snubler slik at hun blir hengende i hendene mine på utsiden av rekka med jerndekket mange meter nedenfor. Hendene mine blir kraftløse og jeg kjenner at hennes hender glir ut mellom mine. I det de forsvinner helt ut av mine hender, våkner jeg. Denne drømmen kom ofte i de første årene, men etter hvert har den blitt mye sjeldnere.

Inger Johanne har fått beskjed fra skipperen om at hun og Isabelle skal ut på tankdekket i forkant av bygningen slik at de har synskontakt med broa. Skipperen er den som har kontakt med dem i de kommende timene, slik at jeg kan få gjort det jeg skal; sende SOS pluss FIRE ON BOARD WE NEED ASSISTANCE pluss POSISJON. Jeg får haugevis med svar, men alle er altfor langt unna.

Etter noen timer får jeg svar fra MS SUGELA som er en rask og moderne sydafrikansk stykkgodsbåt. De sier at de kan være hos oss om tjueseks timer, og jeg rapporterer til broa. Da er det bare å vente. Jeg har bare batteridrift på radiostasjonen siden strømmen er borte, så jeg vil ikke ha den gående hele tiden. Etter noen timer kommer en hollandsk havgående slepebåt og kaller oss opp med signallampe, men de er bare interessert i at vi skal forlate båten, slik at de kan overta den med full bergingslønn. Skipperen sier nei til forespørselen, men spør om de kan ta om bord kvinner og barn. Vi har to påmønstrede messepiker samt kona til stuerten og Inger Johanne og Isabelle. Dette sier de ja til, men ytterligere hjelp vil de ikke gi før skipperen aksepterer at de kan overta båten vår.

Så – endelig kommer SUGELA og skipperen blir hentet med en livbåt derfra. Bølgehøyden er stor, så selv om været er fint, er det nesten ti meter fra bølgebunnen til bølgetoppen. Det merkes når skipperen skal om bord i livbåten. Han hopper når livbåten er høyest på bølgetoppen, og jeg tenker at han hadde rett, når han sa at vi garantert ville miste folk hvis vi hadde gått i livbåtene.

Etter et par timers tid er skipperen tilbake hos oss og forteller at THORSHAMMER som er søsterskipet, er på vei sydover og vil ankomme om noen timer. Det brenner fortsatt i maskinrommet vårt og jeg får beskjed om at skottet fra maskinrommet og inn til pumperommet har sprukket. Dermed er det bare ett skott igjen til oljetankene som er tomme for olje, men fulle av gass. Vi har fått mat og drikke fra SUGELA. Alle er samlet på dekket akterut, været er fint og alle er rolige og fornøyde. Isabelle har fått det hun vil av brus og sjokolade som vi har fått opp fra tørrproviantrommet og slappen gjennom et mannhull på dekket. Hun har på en måte blitt en lynavleder for den frykten de fleste føler. Det brenner fortsatt i maskinrommet og vi har brukt opp alle pumpene som har blitt kjørt på saltvann.



Vi får beskjed om at vi bør sove på dekket og ikke over maskinrommet. De fleste kveiler seg rundt reservepropellen som ligger stø og svær ganske langt forut. Dekket er høyest på midten og skråner ned på sidene. Noen har valgt å bruke den øverste delen av propellen som urinal med den følgen at de som ligger lenger nede på andre siden av propellen, bader i denne flytende, gule og illeluktende væsken. De merker det ikke med en gang, men den som merker det først, høres godt ”HVA FAEN!”

Alle vet at vi har nesten ett tonn diesel som må brenne ut før faren for eksplosjon er over, og til slutt kommer beskjeden om at alt er oppbrent.

Thorshammer har ligget innenfor synsvidde hele tiden og har forsynt oss med mer vann og mat, og nå har rederiet og slepebåten blitt enige om at de skal slepe oss inn til Dakar i Senegal.

Ettermiddagen før vi forlater Thorshøvdi, blir vannet i Isabelles basseng fordelt likt mellom alle om bord. Det er det eneste vannet vi har og det er ferskvann. Det blir halvannen liter på hver. Alle vasker seg som best de kan. Vår familie får tre porsjoner d.v.s. fire og halv liter. I dette vannet vasker vi Isabelle først, deretter vasker Inger Johanne seg i det samme vannet og så er det min tur, men da er ikke vannet flytende lenger. Av konsistens ligner det mer på tyntflytende sjokolade.

Vel inne i Dakar, blir vi innlosjert på et helt nytt hotell. Den gjengen som kommer inn på hotellet den kvelden, kan nesten ikke beskrives. De er møkkete av svette, olje, sot og stinker av gammel brann. Vi kommer opp på rommet og fyller badekaret. Vi bader og dusjer, og jeg må si at en mer etterlengtet dusj har jeg aldri opplevd. Rene og pene ser vi på hverandre og deretter på badekaret. Inger Johanne kommer med første kommentar: ”Hvordan skal de få dette badekaret rent igjen?”

Så er vi endelig klare til å gå på byen for å få mat. Vi går ned i resepsjonen og der står alle sammen, renere enn jeg har sett dem på flere dager. Vi går på byen, og skipperen leder an; det er jo han som skal betale. Det er mørkt og lite folk i gatene, men vi blir ført til en hyggelig restaurant der vi får et langbord, bestiller det vi skal ha og sitter og småprater og gleder oss til et skikkelig måltid. Alle? Nei – ikke alle. Isabelles hode detter forover, og vi skjønner at mat ikke er det mest aktuelle for henne. Servitøren sier at vi kan legge henne på en benk i siderommet, og der sovner hun momentant. Vi går tilbake til bordet, får maten vår og nyter både maten og det å ha overlevd.

Etter en stund begynner noen å snakke om ”hvit slavehandel” siden Isabelle lå alene på siderommet. Hvordan vi løste dette, husker jeg ikke, men vi må ha løst det på en eller annen måte.

Et par dager senere, reiser alle hjem, unntatt skipperen, overstyrmannen, maskinsjefen og jeg. De tre førstnevnte skal vitne under sjøforklaringen, og jeg skal være sekretær og få alt ned på papiret. Fjorten dager senere var også jeg hjemme.