INGER JOHANNE BESØKER MEG OM BORD

Etter at jeg traff Inger Johanne ble antall båter, navnene deres og når jeg var om bord ganske uinteressant. Tankene mine var mest hjemme. Det jeg husker mest av fra årene til sjøs – etter at jeg traff Inger Johanne – var de gangene hun alene eller hun og Isabelle var om bord.

Første gangen var på tankbåten THORSHAMMER da vi lå i dokk i Lisboa i Portugal. Jeg hadde mye fri og vi var blant annet på tyrefekting og fikk oppleve dette fargerike showet med jenter som kastet roser til sine favoritter blant dem som var på arenaen.

Portugisisk tyrefekting er annerledes enn spansk. Oksen har ikke spisse horn og den blir heller ikke drept. Showets hovedfigur er en ung gutt som skal overta familiens hacienda, og derfor må vise hvor modig han er. Oksen ertes opp av fargerike menn til hest og andre til fots. Dette ligner på spansk tyrefekting. Når oksen er sint nok, kommer haciendagutten ut med sine hjelpere i gåseformasjon baketter. Han erter oksen slik at den kommer stormende mot ham og kaster seg mot oksens panne slik at han blir liggende mellom hornene. Hjelperne løper rundt oksen og griper tak i halen slik at han kommer seg fri. Deretter bukker han for publikum og tar imot applausen og blomstene som de unge jentene på tribunen kaster til ham.

Vi fikk også besøke en hacienda der vi fikk se hvordan de dretter opp okser for tyrefekting. Agenten som var vår guide fortalte at vi godt kunne prøve oss som tyrefektere, men han anbefalte det ikke. Han hadde hatt med seg sjøfolk fra en Bergesenbåt en gang tidligere, og der var det en som ville prøve. Dette endte med brukket arm og hjemsendelse for den dristige sjømannen.

På samme hacienda fikk vi også ri på hestene. Inger Johanne med sin superkorte gule kjole og lange lyse hår, var meget populær og fikk all verdens hjelp, mens jeg fikk en hest som ikke var av det mest rolige slaget. I tillegg ga de den et rapp på bakenden. Jeg husker at jeg var klar til å hoppe av, men fant det best å bli på hesteryggen, fordi skoene satt fast i stigbøylene som ikke var bøyler, men sko som vi tredde føttene inn i. Kanskje de håpet på å bli kvitt meg?

AMORS PILER

Sommeren 1971 traff jeg Inger Johanne; ei jente som var på vei fra Våler i Østfold til Arendal sammen med ei venninne. I Tønsberg overnattet de hos ei annen venninne på Solvang.

Sjøormen var navnet på den restauranten vi brukte mest når vi skulle ut å danse om sommeren. Den anbefalingen hadde tydeligvis disse to jentene fra Våler også fått, og dermed ble en av mine kamerater som heter Odd, disse to jentene og jeg stående i samme kø.

Når folk står slik i kø, snakker de ofte høyt for å høre hverandre. Det er jo så mange andre som også snakker høyt. Disse jentene spør hverandre om de tror det er mulig å få bord, men siden ingen av dem har vært her før eller på andre måter er kjent med forholdene, får de heller ikke svar fra hverandre. Ikke langt fra dem står Odd, min kamerat, og hører spørsmålet. Odd er en hyggelig og snill gutt, så han sier selvfølgelig ”hei, vi har plass ved bordet vårt”.

Jentene ser på denne hyggelige gutten og svarer ”tusen takk”, og dermed har vi blitt kjent med to unge damer fra Våler i Østfold. Egentlig hadde jeg avtale om å treffe en annen ung dame, men etter få minutter var dette glemt.

Inger Johanne og jeg danset hele kvelden og deretter gikk alt veldig fort. Vi dro sammen til København, disse to damene og jeg. Jeg besøkt Inger Johannes foreldre og måtte overnatte i eget rom, noe som var en selvfølge slik moralreglene var den gang. Moren hennes var streng på det punktet. Inger Johanne besøkte mine foreldre, og så måtte hun tilbake til skolen hun gikk på, og jeg reiste ut på sjøen igjen.

Denne gangen ble ikke turen så lang. Etter hvert hadde yrkesorganisasjonene og rederiene blitt enige om at seks måneder burde være nok til å få gratis hjemreise, og jeg kom hjem utpå nyåret – så vidt jeg husker. Jeg husker også at Inger Johannes mor ba meg om ikke å forstyrre henne så mye siden hun skulle ha avsluttende eksamen dette året. Jeg adlød anbefalingen litt, men jeg fridde mange ganger, og til slutt utpå ettervinteren fikk jeg ja. Forlovelsesringer kom på og bryllupet ble bestemt til utpå høsten.

Vi skulle ta ut lysing hos presten i Våler slik at alle skulle vite at vi skulle gifte oss og komme med protester hvis de hadde noen. Avtalen var at vi skulle møte på prestens kontor i presteboligen. Det formelle gikk veldig raskt. Presten sa at han pleide å veilede brudeparet litt ved lysingen, men siden vi var så voksne og sikkert hadde kjent hverandre lenge, så var vel ikke dette nødvendig. Han mente det var mye hyggeligere med omvisning i presteboligen som han tydeligvis var veldig stolt av.

Etter at vi hadde forlatt presten, sier Inger Johanne, ”vi skulle vel kanskje ha fortalt at du hadde vært ute mesteparten av den tiden vi har kjent hverandre?”.

Jeg reiste ut igjen, men denne gangen en svært kort tur; siden vi skulle gifte oss på høsten.

Vi hadde et flott bryllup arrangert av svigermor og svigerfar. Det var jo skikken den gangen at brudens mor og far feiret sin datters bryllup, mens brudgommens foreldre ble invitert som gjester. Vielsen foregikk i Våler Kirke og festen i Samfunnshuset like ved kirken. Vi hadde bestilt Rokokkosuiten på Refsnes Gods og Hotell og forlot gjestene ved ettiden. Deretter tok festen skikkelig av, fikk vi høre etterpå av våre venner.

De fleste som kom fra andre steder enn Våler overnattet rundt om hos venner av svigermor og svigerfar, så jeg følte det var svært likt et gammeldags bondebryllup.

Vår første adresse ble Vargveien i Sandefjord. Det var ikke så lett å skaffe leilighet den gangen, men jeg hadde vært til sjøs med huseieren, Laszlo Molnar. Han fortalte at han holdt på å bygge hus og hadde ledig leilighet i underetasjen. Denne var egentlig satt av til svigerforeldrene hans, men i og med at han ikke likte dem, ble ikke dette aktuelt.

Dermed hang jeg meg på, og dette ble vår første leilighet et års tid. Deretter flyttet vi inn i en enebolig i Neptunsvei på Mosserød. Inger Johanne hadde skaffet oss denne muligheten mens jeg var ute til sjøs. Hun skaffet oss også en hybelboer for å redusere utgiftene. Innflyttingen organiserte hun også. Det blir sagt at sjømannsfruer ofte blir veldig selvhjulpne. Inger Johanne jobbet fulltid som lærer og samtidig var hun alene om alt dette praktiske.

Vi hadde tidlig blitt enige om at jeg etter hvert skulle slutte ute til sjøs og gå i land. Denne planen ble planlagt gjennom disse årene. Jeg skjønte at det, for meg, var uholdbart å være familiemann og samtidig sjømann. Til tross for at Inger Johanne besøkte meg; både alene og sammen med Isabelle, ble det verre og verre å reise hjemmefra. Når jeg hadde vært om bord noen uker, gikk det bedre, men det var ikke så trivelig som før.

FISKEFABRIKKSKIPET ASTRA

Vinteren 1971 var kald. I alle fall føltes det slik for en som hovedsakelig hadde vært i varmere strøk i halvannet år, så jeg sa ja takk til et vikariat på noen måneder om bord på ASTRA som var et ombygd hvalkokeri – ombygd til fiskefabrikkskip. Den var et felleseie mellom Thor Dahl og Astra i Sverige. Ekspedisjonen besto av fabrikkskipet og mellom ti og tjue snurpebåter. Snurpebåtene fisket og om bord i Astra ble fisken foredlet til proteinpulver. Proteinpulveret skulle brukes til konsentrert menneskeføde.

Jeg fikk flybillett til Lisboa og navn og adresse til skipsagenten. Snurpebåten Suleskjær som skulle slutte seg til ekspedisjonen skulle ta med meg ut til Astra som lå utenfor Mauritania.

Det viste seg raskt at agenten ikke visste når Suleskjær skulle komme eller om de hadde ankommet.

Jeg lette langs kaiene i Lisboa i to dager, og den andre dagen fant jeg Suleskjær to meter under kaikanten. Når jeg sto på kaia måtte jeg se ned for å få øye på båten.
Jeg hentet bagasjen på hotellet, ringte agenten og gikk ned til Suleskjær, og få timer etter var vi på vei til Astra med husking og slingring. Det var uvant å være på en så urolig båt, men så var også Suleskjær den minste av Astras innleide snurpebåter.

Jeg var svært glad da vi etter en ukes tid ankom Astra. Selv om jeg var vant til å sette sjøbein fra tiden om bord på minesveiperen Vosso, så var det ikke supermorsomt om bord på Suleskjær.

Jeg skulle være om bord på Astra i bare tre måneder. Båten var ikke formelt driftet av Thor Dahl i Sandefjord, så jeg var bare utlånt fordi de ikke hadde noen sjef i radiostasjonen. Lønnen vår kom fra Bermuda og kontant overlevert før vi gikk fra borde.

Etter tre måneder om bord kom jeg hjem og meldte min hjemkomst på rederikontoret. Til min overraskelse hadde de ikke noen registrering på at jeg hadde vært om bord på Astra. Slik var det den gangen, vi måtte passe på oss selv. Båten tilhørte jo et firma i Bermuda og besetningen fikk lønn derfra, så rederiet AS Thor Dahl hadde ikke noe ansvar for økonomien der. Ble vi tatt for skatteunndragelser, var det vårt ansvar, men vi hadde fått beskjed om at firmaet i Bermuda hadde betalt skatt av vår lønn til Bermuda. Dette var kun fire prosent, så for å være på den sikre siden, gikk jeg til banken og åpnet en bankboks der jeg kunne ha pengene. I dag hadde vel dette vært betraktet som forbrytersk, men den gangen var dette etter anbefaling fra banken. Senere ble det store bruduljer i Sandefjord og noen andre kommuner på grunn av manglende skatteinnbetaling. Mange fikk restskatt med påslag fordi de ikke hadde innberettet denne inntekten. Jeg var en av få fra Sem kommune og dessuten var jeg ikke registrert om bord, så for meg gikk dette ganske greit.

ANDRE REISE - MT THORSHOV

Vi er kommet til juni 1969 og jeg skulle dimitteres fra Den Kongelige Norske Marine med diplom for plettfri verneplikttjeneste. Det er alltid vanskelig å si farvel, men jeg hadde nå etter hvert blitt vant til dette. Jeg kom meg hjem, skiftet til private klær, leverte inn uniformen med tilbehør i Horten og kontaktet rederiet, som sa at jeg skulle om bord på MT THORSHOV. De fortalte at jeg måtte reise alene siden ingen andre om bord skulle skiftes ut. Jeg ble utstyrt med amerikanske dollar og et skjema som het ”TO WHOM IT MAY CONCERN” der det sto at rederiet garanterte for en god sum penger dersom jeg skulle trenge det.

Jeg tok toget til Asker og buss fra Asker til Fornebu Lufthavn. Flyet gikk til Frankfurt der jeg byttet til et fly som skulle til Egypt og derfra til Dahran i Saudi Arabia, der flyet landet utpå natten. Flyplassen utenfor Dahran var svært liten. Alt jeg kunne se var en flystripe og en enkel bygning. De fleste hadde forlatt flyet i Egypt, så det var ikke mange passasjerer igjen om bord. Etter få minutter var alle passasjerene borte. De visste jo hvor de skulle og hvordan de skulle komme dit. Jeg, derimot, visste egentlig lite eller ingenting om det jeg skulle likt å vite.

Inne i bygningen var det kun en enkelt mann som sopet gulvet. Ellers var det helt tomt og stille, så jeg spurte ham om hvor Dahran by var. Han svarte at det var et godt stykke dit og fortalte samtidig at det ikke var noen offentlige transportmidler fra flyplassen og inn til byen så sent på natten, men hvis jeg ville ha hjelp, så hadde han en kamerat som sikkert kunne kjøre meg. Jeg var glad til og takket. Renholderen gikk inn på et kontor og ringte, mens jeg satte meg for å vente. Etter en times tid kom denne kameraten hans og kort tid etter var vi på vei til Dahran by.

På vei inn til byen hadde vi god tid til å prate, og jeg fortalte at jeg trengte et sted å sove. Han sa at dette ikke var noe problem, for han hadde en kamerat som drev et fint hotell. Jeg takket ja, og etter en times tid var vi framme ved hotellet som virket helt ok. Resepsjonisten som også var hotelleieren, tok imot kofferten, gikk opp en trapp og viste meg til et spartansk men greit rom.

Da jeg la meg, oppdaget jeg raskt at jeg hadde sengekamerater. De var svært små og sorte, men de var mange, så jeg bestemte meg raskt for at jeg ikke ville ligge sammen med disse. Jeg forsøkte å børste dem vekk, men uansett hvor mye jeg børstet, så hjalp det lite. Det kom bare flere, så jeg kledde på meg igjen og gikk ned trappene, og heldigvis lyste det fra en døråpning. Jeg kikket inn og der satt hotelleieren og jobbet med noe kontorarbeid. Jeg fortalte om småkrypene uten at han reagerte noe særlig over det, men han sa at jeg godt kunne ligge på den sorte skinnsofaen på kontoret hans. Han skulle jobbe utover natten, sa han, så det var helt trygt og greit, og slik gikk det til at det ble lite søvn den natten, men mye småprat.

Jeg fortalte at jeg skulle om bord på en tankbåt, og han svarte at det var ganske langt til den oljeterminalen som jeg hadde fått oppgitt navnet på før jeg dro fra kontoret i Sandefjord noen dager før. Han spurte samtidig om jeg var interessert i transport, og jeg sa selvfølgelig ja til dette tilbudet. Han fortalte at han hadde en kamerat som sikkert kunne kjøre meg dit ut, så da morgenen kom og frokosten var fortært, kom denne kameraten hans, grep kofferten min og lempet den inn i et digert flak av en amerikansk bil. Den sto inneklemt mellom en hel rad andre biler, så jeg lurte fælt på hvordan han skulle klare å komme seg ut i gaten. Dette var første gangen jeg så den arabiske parkeringsmetoden. Han ga litt gass og skjøv hele rekken med biler en meter forover. Deretter gjorde han det samme bakover, og dermed var det god plass til å svinge ”bilflaket” ut i gaten.

Så vidt jeg husker, kjørte vi et par tre timer på en bred vei midt ute i ørkenen. Når vi møtte andre biler, så jeg dem først langt oppe i luften. De kom svevende mot oss, og etter hvert som de kom nærmere, landet de på veien. Sjåføren fortalte at dette bare var et synsbedrag som ble forårsaket av varmen. Jeg husker også at det lå mange bilvrak utenfor veien, og han fortalte at det var mye hardkjøring siden veien var så rett og bred, så når det skjedde en ulykke, lot veimyndighetene vrakene ligge som en advarsel til andre bilister.

Da vi etter flere timer kom til oljeterminalen, oppdaget jeg at den var formidabel, så det tok oss lang tid å finne fram til THORSHOV, men endelig lå den der. Jeg betalte sjåføren, takket for hjelpen, gikk gjennom gate’n som er porten inn til havneområdet og om bord.

THORSHOV var en moderne tankbåt som hadde kun en bygning akterut. Denne typen båter ble kalt bakladere, og jeg ble fortalt at den stillheten jeg satte slik pris på om bord på midtskipet på THORSHOLM, her var erstattet av vibrasjon, siden maskinen lå under bygningen der vi alle bodde. Når maskinen gikk, forplantet denne vibrasjonen seg oppover i bygningen. Jeg husker at jeg syntes denne båten var svært lite pen i forhold til THORSHOLM.

Jeg ble om bord i nitten måneder. Tenk dere – nitten måneder – uten at jeg husker noe særlig av denne tiden. Antageligvis var dette de mest uinteressante månedene i mitt liv. Jeg tror at de rike opplevelsene om bord på Thorsholm overskygget tiden om bord på Thorshov.

KNM HORTEN

Tiden om bord i KNM HORTEN ble helt annerledes enn jeg hadde hatt det om bord i KNM VOSSO som var et minisamfunn der alle kjente alle; og da mener jeg at vi virkelig kjente hverandre. Vi bodde så tett at det var umulig å ha et privatliv eller holde noe for seg selv. KNM HORTEN var derimot en stor båt. Vi var nitti mann i vår banjer. Banjeren er sovelugaren. Alle gikk vakter – fire timer på, fire timer av og fire timer på igjen. Slik gikk hele døgnet.

KNM HORTEN var moderskip til ubåtskvadronene og forsynte ubåtene med det de trengte og måtte gå dit de skulle. Hvis ubåtene lå under land, ble vi ofte sendt ut for å forstyrre russerne. Vi var nesten hele denne tiden i Barentshavet, så det skulle ikke mye til for å få russerne til å komme med både fly og båter.

Det var om bord på KNM HORTEN at jeg fikk så høy feber at det var fare på ferde. En av skipsoffiserene fant meg i en av korridorene om bord. Han hadde snakket til meg, men fikk ikke kontakt, sa han. Vi hadde lege om bord og dermed ble jeg sendt i land. Hvordan dette foregikk, vet jeg ikke. Det eneste jeg vet, er at jeg la meg etter vakt om bord og våknet på Harstad sykehus dagen etter. Jeg var feberfri og følte meg helt ok, men jeg ble liggende noen dager til observasjon.

Legene mente at jeg muligens hadde malaria som var innkapslet – og at denne hadde åpnet seg og lukket seg igjen. Det var eneste logiske forklaring på den høye feberen, sa legen.

Etter en uke på sykehuset var jeg på hurtigruta og ble ført tilbake til KNM HORTEN i sjøen.

KNM VOSSO

Etter to måneder i Bergen ble jeg sendt til en minesveiperskvadron. Båten jeg var om bord i het ”KNM Vosso” og tilhørte en skvadron på fem like minesveipere. Vi fikk beskjed om at denne tjenesten var en av de viktigste i marinen, fordi vi skulle sørge for at andre skip ikke gikk på miner. Vi skulle gjøre disse minene ufarlig enten ved å bruke utstyret vårt eller minedykkere. Ulempen var som skipssjefen sa; ”levetiden for en slik båt er ganske kort i en krigssituasjon, fordi den ofte selv blir sprengt av de minene som skulle detoneres”.

KNM Vosso var laget i tre for at den ikke skulle være magnetisk og dermed løse ut minene uten at det var planlagt. Vi hadde to banjere eller store lugarer der vi sov. Tolv mann i vår banjer forut og atten i den andre som lå akterut. Køyene i vår banjer var plassert inn til skutesidene med to køyestativer på hver side med tre køyer i høyden. Avstanden til køya over var ikke større enn at vi måtte holde oss i køya over og klatre sidelengs inn i vår egen.

Tiden om bord i KNM VOSSO var stort sett veldig fin. Vi bodde tett og lå under land hver natt, så vi var mye i land og opplevde marinegastenes popularitet hos det svake kjønn. Vi var hele tiden i bevegelse nordover fra Bergen og tilbake til Bergen igjen.

Vi fikk også en tur over til Portsmouth i England, forøvrig en svært slitsom tur i skikkelig drittvær med svær sjø. Minesveiperne var vel fire meter høye over vann og knapt en meter under vann. Da skulle det lite il for å vippe båten rundt sin egen akse. Om bord hos oss var alle sjøsyke unntatt artilleristen og kokken. Alle luker var stengt på grunn av været, så inneluften ble så som så. I tillegg skulle artilleristen og kokken akkurat da kose seg med raspeballer som ikke gjorde luften noe bedre. Byssa var for øvrig rett utenfor radiostasjonen, så vi telegrafistene, vi var to stykker om bord, hadde bysselukten og med den raspeballukten helt innpå nesa vår. Er det noe rart at denne retten ikke står på min favorittliste?

Hele minesveiperskvadronen som besto av fem båter gikk i linje på denne turen, og ofte ble en av båtene tatt av en større sjø og kastet 180 grader rundt og måtte legge seg sist i linjen. Skipsjefen ropte meg opp på broa for at jeg skulle få se dette fantastiske skuet.

Jeg hadde godt kontakt med skipssjefen som het Ebbesen og var fra Brønnøysund. Han hadde vært skipssjef om bord i en motortorpedobåt, men hadde kjørt den på land, og straffen ble opprykk til kapteinløytnant og tjeneste på minesveiper.

Prisen for den gode kontakten med Ebbesen var at nestkommanderende ikke var så glad i meg. Han prøvde kontinuerlig å få noe på meg, slik at jeg kunne settes i land. En gang satt jeg ved hjørnet ved messebordet omtrent halvannen meter fra døren til radiostasjonen. Lovverket sa at jeg ikke kunne forlate radiostasjonen uten å låse døren, men i og med at jeg satt så nær, tenkte jeg at dette måtte være greit. Da kom selvfølgelig Våge som nestkommanderende het, forbi, og dermed ble jeg anmeldt.

Ebbesen tok opp forklaring fra Våge, kokken som jobbet et par meter fra meg og meg. Av en eller annen grunn fant Ebbesen ut at det var noe formelt galt med avhørene, og dermed ble de kjent ugyldige.

Våges forhold til meg ble om mulig enda verre. Når han hadde vakt ved landgangen, var det vanskelig å komme i land. Han fant alltid på forhindringer som flekk på sko, jakke eller bukse og dermed kunne jeg sendes om bord igjen. Resultatet ble at jeg droppet å gå i land når Våge sto vakt ved landgangen.

I 1969 gikk Sovjetunionen inn i Tsjekkoslovakia. For oss i marinen betydde dette krisetid, og vi ble sendt inn i Lysefjorden i nærheten av Stavanger for å gjemme oss. Alle permisjoner ble inndratt og forberedelser til krig ble gjennomført om bord hos oss og de andre båtene som lå sammen med oss i Lysefjorden. Vi trodde alle sammen at vi nå fikk en ny verdenskrig. Heldigvis ble det ingen krig, og jeg ble overført til KNM HORTEN like etterpå. Nå var det bare tre måneder til jeg skulle dimittere. KNM VOSSO skulle ut i en seks måneders øvelse i regi av NATO og dermed ble alle som skulle dimittere i løpet av disse seks månedene sendt andre steder – og jeg ble altså sendt til KNM HORTEN – men denne historien får vente til neste kapitel.

MILITÆRTJENESTE

Jeg reiste til sjøs i juni 1966 og kom hjem i mars eller april 1968. Jeg hadde fått varsel om innkalling til militærtjeneste i marinen med start i april, så det ble noen få uker hjemme hos mor, far og Roar før jeg stilte til tjeneste til rekruttskole på Madlamoen i Stavanger. Vi var flere hundre rekrutter inn på et svært avgrenset og inngjerdet område på en gang. Ingen visste noen ting, men vi utførte det vi fikk beskjed om. Oppstillinger, hente klær, pakke og sende hjem sivile klær, medisinske kontroller, vaksiner, tildeling av rom og køy, bli kjent med medsoldater, spesielt dem på vårt eget rom, dernest de rommene som tilhørte troppen, omvisning av troppssjef og halvtroppssjef. Dernest ble vi presentert for kompanisjef og de øvrige sjefer.

Vi var åtte mann på rommet; fordelt på fire doble køyer som besto av over- og underkøye. Troppen vår besto av tjuefire mann fordelt på tre slike åttemannsrom i andre etasje. I tillegg hadde halvtroppssjefen vår rom ved siden av vårt.

Fra å oppføre meg som en voksen blant voksne sjøfolk, ble jeg rask gutt igjen. Alle hadde forskjellig bakgrunn, og det første som skjedde, var at vi måtte lære en av våre romkamerater å vaske seg. Den natten det skjedde, ble han liggende i en køy full av vann med gamle sigarettsneiper og gammel mat. I tillegg fikk han problemer med å forklare dette ved rominspeksjonen dagen etter.

De to månedene på Madla forløp ganske greit. Vi lærte det som soldater må lære og hadde det ganske hyggelig. Jeg traff blant annet igjen en kamerat fra barndomshjemmet på Nøtterøy. Han het og heter Dag Erikstad og var ”tyttis” eller halvtroppssjef. Tyttis’ene var kvartermestre, en slags halvoffiser, som skulle opparbeide poeng til senere skolegang. Dag fortalte at han skulle søke seg inn på lærerskolen. Det var disse ”tyttisene” som var våre nærmeste overordnede.

Etter to måneder på Madla ble vi sendt videre til det stedet vi skulle tjenestegjøre eller viderutdannes. Jeg ble sendt til radioskolen på Håkonsvern i Bergen. Der skulle jeg lære å operere militært radioutstyr, kryptografi samt graderes slik at jeg kunne behandle topphemmelig informasjon. Vi lærte at alle rundt oss kunne være spioner og ha kontakt med fremmede og fiendtlige makter. Derfor måtte vi aldri snakke om det vi gjorde i marinen. Selv våre beste kamerater og familie kunne være spioner, ble vi fortalt.

Mine to måneder i Bergen var to fine måneder. Jeg lærte blant annet at det var lettere å bli kjent med jenter når jeg hadde uniform, selv om det var matrosdress.

MILITÆRTJENESTE

Jeg hadde reist ut i juni 1966 og kom hjem i mars eller april 1968. Jeg hadde fått varsel om innkalling til militærtjeneste i marinen med start i april, så det ble noen få uker hjemme hos mor, far og Roar før jeg stilte til tjeneste på Madlamoen i Stavanger. Flere hundre rekrutter inn på et svært avgrenset og inngjerdet område på en gang. Ingen visste noen ting, men vi utførte det vi fikk beskjed om. Oppstillinger, hente klær, pakke og sende hjem sivile klær, medisinske kontroller, vaksiner, tildeling av rom og køy, bli kjent med medsoldater, spesielt dem på vårt eget rom, dernest de rommene som tilhørte troppen, omvisning av troppssjef og halvtroppssjef. Dernest ble vi presentert for kompanisjef og de øvrige sjefer.

Vi var åtte mann på rommet; fordelt på fire doble køyer som besto av over- og underkøye. Troppen vår besto av tjuefire mann fordelt på tre slike åttemannsrom i andre etasje. I tillegg hadde halvtroppssjefen vår rom ved siden av vårt.

Fra å oppføre meg som en voksen blant voksne sjøfolk, ble jeg rask gutt igjen. Alle hadde forskjellig bakgrunn, og det første som skjedde, var at vi måtte lære en av våre romkamerater å vaske seg. Den natten det skjedde, ble han liggende i en køy full av vann med gamle sigarettsneiper og gammel mat. I tillegg fikk han problemer med å forklare dette ved rominspeksjonen dagen etter.

De to månedene på Madla forløp ganske greit. Vi lærte det som soldater må lære og hadde det ganske hyggelig. Jeg traff blant annet igjen en kamerat fra barndomshjemmet på Nøtterøy. Han het og heter Dag og var ”tyttis” eller halvtroppssjef. Tyttis’ene var kvartermestre, en slags halvoffiser, som skulle opparbeide poeng til senere skolegang. Det var dem som var våre nærmeste sjefer.

Etter to måneder på Madla ble vi sendt videre til det stedet vi skulle tjenestegjøre eller viderutdannes. Jeg ble sendt til radioskolen på Håkonsvern i Bergen. Der skulle jeg lære å operere militært radioutstyr, kryptografi samt graderes slik at jeg kunne behandle topphemmelig informasjon. Vi lærte at alle kunne ha kontakt med fremmede og fiendtlige makter; selv vår beste kamerat og familie. Derfor måtte vi aldri si noe til noen om det vi jobbet med. Mine to måneder i Bergen var to fine måneder. Jeg lærte blant annet at det var lettere å bli kjent med jenter når jeg hadde uniform, selv om det var matrosdress.

STORE FØLELSER FOR REDERIET

Vi som var ansatt i AS Thor Dahl hadde store følelser for rederiet. Jeg tror forresten dette var svært vanlig for sjøfolk som seilte fast i ett rederi.

ThorDahl-båtene hadde grå skipssider, hvite bygninger og en skorstein med en krum hval. I havnene så vi mange rustne og slitne båter. Slik var det ikke i Thor Dahl. Det var et prinsipp at båtene alltid skulle se ordentlige ut. Da jeg ble ansatt, hadde rederiet over tjue båter fordelt på linjefart mellom Canada og Afrika, tre båter i Stillehavet og tankbåtene hvorav Thorsholm var den eldste.

Lars Christensen jr. var rederiets hovedaksjonær og den som alle betraktet som SJEFEN. Han var en beskjeden mann som ikke var altfor tydelig i det daglige, men han hadde egen parkeringsplass rett utenfor inngangsdøren til kontorene, og den måtte ingen bruke. Jeg gjorde den feilen én gang, og det fikk jeg høre flere år senere. ”Jaså, det var du som tok plassen til Christensen?”

ALBANY I NEW YORK STATE

Vi kom inn til New York City tidlig om morgenen og ble møtt av Frihetsgudinnen med sin løftede flamme og New York Skyline. Jeg hadde tidligere bare sett dette på bilder, men nå så jeg begge deler i virkeligheten akkurat slik de europeiske innvandrerne så det for mange år siden. Jeg nøt utsikten fra broen.

I løpet av noen timer var vi på vei oppover Hudson River som lå foran oss, bred og majestetisk. Jeg hadde stengt av radiostasjonen siden vi var inne i USA, så jeg var fri til å kunne nyte utsikten fra broen.

Vi møtte noen lektere og litt mindre båter, men ingen som var på vår størrelse. Losen pekte og fortalte. Han var tydeligvis stolt av elven sin og fortalte at det var flere indianerreservater langs elven og plutselig så vi dem – akkurat som jeg hadde sett på filmer og lest om i indianerbøker. De padlet nær bredden i sine kanoer uten å ense oss. Alle kanoene var flott dekorert med sterke farger.

Det ble en lang tur oppover, men turen tok slutt, og vi ble liggende ved elvebredden utenfor Albany, hovedstaden i staten New York. Kaia var ikke noen ordentlig kai. Vi fortøyde til noen trær og gangveien ble lagt ned på skogbunnen mellom trærne. Rett forut og over oss så jeg en bro som gikk over elven og sikkert innover mot byen. Der vi lå, var elven smal, så det må ha vært en sidekanal. Når jeg tenker etter så må det ha vært slik, for ellers ville jo strømmen kunne tatt oss med nedover.

Kvarten og jeg tok en tur inn til byen – trodde vi da. Vi gikk over broen som var en enkel bro med plass til en bil i bredden. Det lå stort sett vanlige private hus ganske spredt – ikke spesielt pene – de virket litt vevre i forhold til det vi var vant til hjemme. Mye av veien var av sand og grus – uten asfalt. Etter at vi hadde gått en stund og sett vanlige private hus og jorder, ganske likt ute på bygda i Vestfold, fant vi en liten matbutikk, der vi kunne spørre om veien til byen. Butikken var betjent av to eldre damer som var mest opptatt av hvor flinke vi var til å snakke engelsk. Etter en stund fikk vi beskjed om at det var såpass langt inn til byen at vi ville trenge taxi, så byturen ble utsatt til dagen etter.

Både Kvarten og jeg hadde jobb å gjøre dagen etter, men utpå ettermiddagen bestilte vi taxi og besøkte en temmelig kjedelig storby. Det eneste jeg husker derfra, var kinoen. Vi så to filmer sammen med flere uteliggere som brukte kinoen som sovesal. Filmene gikk kontinuerlig, så det var bare å betale inngangsbilletten, og så kunne vi se så mange filmer vi ville.

En dag kom agenten om bord med avisen. De hadde en reportasje om oss eller rettere sagt skipperen og noen kinesere. Reportasjen fortalte nemlig om at kaptein Arild Mathisen hadde tatt sin store båt oppover elven sammen med noen få kinesere.

PORT HARCOURT I BONNY RIVER I NIGERIA

Vi fikk telegram med beskjed om at vi skulle laste i Port Harcourt og dermed var det opp med kartene for å finne dette stedet som vi aldri hadde hørt om. Det viste seg å være i Nigeria – i Nigerdeltaet – oppe i Bonny River – og kloss i Biafra, hvor det var krigstilstand. Dermed smilte alle, det var krigsrisikotillegg i vente. Spørsmålet var bare hvilken prosentsats. Etter å ha sjekket med rederiet, fikk vi beskjed om at dette var en liten krig, så vi fikk bare hundre prosent d.v.s. dobbelt lønn.

Bonny River viste seg å være en svært smal elv. Mange steder var det så grunt at vi måtte øke farten for å komme over grunnene. Greinene hang over båten slik at vi mange steder ikke så himmelen. Det var da jeg forsto hvorfor dekket over broen heter Monkey Island, for over oss krydde det av apekatter som sikkert lurte på hva og hvem vi var.

Losen var engelsk og hadde bodd i Nigeria i mange år. Han hadde lys blå nesten gjennomsiktige øyne, omtrent som Peter O’Toole. Skipperen var ikke helt trygg på ham, siden han drakk gin hele tiden. Han sa at han måtte ha dette p.g.a. malariaen.
Etter mange timers reise fikk vi beskjed om å legge til ved elvebredden der det stakk opp et oljerør. Båten ble fortøyd og kort tid etterpå strømmet det folk om bord – jungelfolk som solgte bananer.

Da vi forlot Port Harcourt, hang det bananstokker overalt, og magene våre var i ulage i flere uker etterpå.

MARACAIBO I VENEZUELA

Hvorfor jeg husker Maracaibo, skjønner jeg ikke. Kanskje fordi det var så ekstremt varmt? Vi lå inne i Maracaibobukta, og aircondition-anlegget om bord hadde stoppet opp. Jeg var travelt opptatt med regnskapene, fordi disse skulle sendes hjem før vi gikk ut igjen. Svetten rant fra ansikt og armer ned på regnskapsarkene, og dette gjorde at blekket løste seg opp. Etter mange forsøk, kom chiefen opp med filler fra maskinrommet. Disse surret jeg rundt panne, hals og armer, og etter hvert kunne regnskapene leveres til skipperen uten alt for mye blekk-kluss.

Vi må ha ligget langt fra Maracaibo by som nå er Venezuelas nest største by, for jeg kan ikke huske noen stor by der vi lå. Det var mer som en liten landsby uten restauranter eller andre etablissementer. Kvarten, annenmaskinisten og jeg tok taxi langt ut i bush’en. Veien besto av grus og det var umulig å se annet enn høyt buskas, mye høyere enn bilen. Etter hvert kom vi til en klynge hus rundt en stor patio. Det eneste jeg husker derfra er tortillas med paprika og kjøtt, og at paprikaen var så sterk at vi måtte skylle den ned med øl.

Mombasa i Kenya

Første gang vi var i Mombasa ble litt spesiell. Jeg husker at vi kom inn en ettermiddag og ble anvist til å ligge på ”reia” eller reden som det egentlig heter på bokmål. Andre enn sjøfolk ville nok sagt av vi lå ankret opp for å vente på kaiplass. Mens vi lå der kom en av våre egne båter inn med flagget på halv stang. Jeg mener å huske at det var MS THORSRIVER som hadde Mombasa som fast anløpshavn. Skipperen trodde de hilste med flagget ved å heise dette opp og ned og hilste derfor tilbake på samme måte. Dette var selvfølgelig lite heldig når THORSRIVER hadde flagget på halv stang, fordi de hadde mistet en mann. Han hadde falt ned i lasterommet og omkommet.

Vi ble liggende i Mombasa et par uker, og dette ga meg store muligheter til å utforske byen. Allerede første kvelden ble jeg kjent med en drosjesjåfør og hans familie som besto kun av ham og søsteren hans. Dermed ble jeg raskt lokalkjent.
Vi hadde også et par dager ute i bush’en som i dag er nasjonalpark. I dag ville nok ikke dette ikke vært tillatt, men det var kort tid etter at engelskmennene hadde gitt fra seg koloniherredømmet til Kenyatta som ble Kenyas første president i 1964.

Kenyatta var en stor helt for mange av oss som var opptatt av rettferdighet og likestilling. Han ledet Mau-Mau-bevegelsen og til tross for at han var ansvarlig for at en del farmere ble drept, var han åpen for at de europeiske farmerne fortsatt kunne drive farmene sine etter at landet ble selvstendig.

Hver ettermiddag kom min drosjesjåførvenn og hentet meg. Etter hvert spurte de andre om bord om jeg hadde tenkt å bli igjen i Mombasa. I så fall måtte de bestille ny ”gnist”. Jeg må i mitt stille sinn erkjenne at jeg tenkte på mulighetene.

Neste gang vi kom til Mombasa stilte jammen drosjesjåførvennen min igjen opp på kaia og tutet på meg, og i et par år etterpå kom det faste brev med elefantfrimerker til rederiet for videresending til meg. Jeg fikk kommentarer til disse brevene i mange år etterpå. Det var mange på rederikontoret som syntes at dette var temmelig eksotisk med private brev fra Kenya.

TEMA I GHANA

Vi ligger ved kai i Tema i Ghana. Av bebyggelse er det kun ett hus. Det er der havnemyndighetene holder til. Det er dem som styrer alt som foregår på kaia. Vi har hatt besøk av tollere og immigration-folkene, så alt er egentlig klart for at vi kan gå i land. Kvarten og jeg har bestemt oss for å se oss om. Vi har spurt agenten som sier at det er langt inn til byen og at vi trenger taxi. Han sier også at han kan bestille denne for oss.

En time senere kommer bilen og vi er plutselig på vei. Foran oss ser vi veien som går i slynger oppover og oppover. Det ser svært langt ut. Halvveis oppe i bakken stopper bilen. Sjåføren snur seg mot oss og spør om vi ble enige om prisen. Vi sier ja og gjentar det beløpet han sa før vi startet. Han sier:”sorry - it’s a little bit more, but you can leave the taxi and return by your legs back to the ship”. Kvarten og jeg ser på hverandre og sier “okey – how much?”. Han sier ”double price”. Vi aksepterer og bilen fortsetter. Nesten på toppen stopper bilen igjen og det samme gjentar seg; dobbelt pris av den siste. Han peker ned mot båten og sier det samme som sist og legger til ”it’s a long way to walk”. Jeg ser at Kvarten begynner å bli sint, men nikker og sier ”yes, okey”. Kvarten ser på meg og sier ”det får du betale”. Jeg sier ok og bilen starter igjen. Etter en stund er vi over toppen og plutselig inne i byen. Den består av lav bebyggelse med veier uten asfalt og grunne grøfter langs veiene. Husene er av grå mur og basarer med vegger og tak av lerret. Vi sier ”thank you” til sjåføren; jeg tar opp pengene og betaler. Sjåføren rister på hodet og sier ”that’s not enough”. Jeg ser at Kvarten holder på å eksplodere, så jeg spør fort ”how much is it now?”. Han dobler på nytt prisen. Nå eksploderer Kvarten, river døren opp og går ut. Jeg gjør det samme, og vi går rett forover. Kvarten sier ingen ting, tramper sint fremover og jeg etter. Plutselig kommer taxien opp på siden av oss, sjåføren lener ut av sidevinduet, kaster pengene ut av vinduet og roper ”I got friends”. Da blir jeg kald, plukker opp pengene, henter mer fra lomma, løper etter bilen og hiver alt inn vinduet som er åpent. Sjåførens sinte ansikt forandrer seg plutselig og blir et stort smilende ansikt. Han sier ”Good, see you later” og kjører. Det tar en god stund før Kvarten smiler igjen.

Før vi har gått mange skritt kommer en gutt i tolv-tretten-årsalderen mot oss og spør ”guiding?”. Kvarten og jeg ser på hverandre og blir enige om at det er det beste, så vi spør hva han skal ha, og han svarer ”what you want”. Dermed har vi skaffet oss en guide. Han går foran. Etter noen få skritt ser vi en klynge mennesker foran oss. Ei jente ligger på bakken og folkene rundt kaster stein på henne. Guiden vår skyver oss mellom to basartelt over i en parallellgate, mens han sier ”it’s nothing for you”.

Resten av dagen går som en røyk. Guiden vår er praktfull og vi betaler maten for oss alle. Etter noen timer skaffer han oss taxi; vi betaler ham noen slanter og denne gangen blir det ikke noe dobling av prisen, men så er det jo også nedoverbakke til båten.

POINT FORTIN I TRINIDAD

Når jeg tenker på alle de stedene vi besøkte med Thorsholm, så er det noen få steder som har festet seg ekstra godt i min hukommelse.

Point Fortin i Trinidad er et av dem. Slik jeg opplevde Point Fortin så var dette enden av en lang utstikker, som startet i jungelkanten og endte et godt stykke ute i havet. Enden på denne utstikkeren het Point Fortin. Ser dere på kartet over Trinidad, vil dere finne Point Fortin på den sydvestre pynten.

Her velger jeg å fortelle i nåtid, fordi dette bringer meg nærmere mine opplevelser der jeg opplevde dem – da får jeg en bedre ”her-og-nå”-følelse – og det blir lettere å huske.

Vi ligger ved enden av utstikkeren. Liggende på toppen ser jeg et svart rør med diameter omtrent som min høyde. Dette er røret som fører oljen til land. Langs dette røret er det mulig å gå. Jeg følger røret med øynene mot land og der – langt der inne – ser jeg trær – og ikke noe annet enn trær. Dette er jungelen, akkurat slik jeg tidligere bare har sett på bilder.

Vi har vært lenge i sjøen og fantasien min begynner å løpe – løpe om spennende områder inne i jungelen. Jeg er jo bare nitten år og det er bare noen måneder siden jeg forlot Norge på min første utenlandsreise. Jeg hadde jo vært i Sverige, men det er liksom ikke utlandet for oss som bor så nær grensen.

Jeg tenker at jeg får spørre agenten om hva som finnes innenfor trærne der inne. Tenk om det er masser av yndige damer og farlige dyr i denne jungelen. Jeg kjenner på kroppen den sterke spenningen – det sitrer i kroppen av forventninger – tenk å gå alene gjennom jungelen der alt kan hende.

Men regnskaper, tollpapirer, pluss mye mer må ordnes først. Deretter må jeg snakke med skipper’n om hvor lenge jeg kan være i land. Før jeg legger meg, snakker jeg med ham. Han spør agenten om det finnes noe der inne – det ser jo ikke slik ut fra båten – og agenten forteller at det går en sti gjennom jungelen og til en landsby.
Ved frokosten sier jeg fra til de andre offiserene at jeg har fått lov til å bli i land noen dager – så sant det er mulig. Kvarten finner ut at han også har lyst til å bli med, så vi er to som rett etter frokost begir oss på vei langs rørledningen inn mot land.

Det er langt inn – skikkelig langt. Vi går og vi går – og etter en lang stund er vi inne ved skogkanten. Vi får raskt øye på stien som er litt bredere enn jeg forestilte meg på forhånd. Vi står og nøler litt før vi begynner å gå – kan det være at vi er vel dristige? Jeg kommer til å tenke på onkel Pauls ord før jeg reiste hjemmefra for noen måneder siden – husk, sa han, det er ingen som passer på deg der ute, du er helt på egen hånd. Kvarten er vel ikke akkurat den jeg kan stole på når det gjelder å vurdere hva som er farlig og ikke farlig – han er jo litt av en villbasse.

Det er tett med skog, både på sidene og over oss. Veien er litt bløt, men ikke så bløt at det er direkte sølete. Bladene på trærne subber mot oss når vi går. Vi snakker lite. Vi suger til oss av inntrykkene – alt er nytt og utrolig spennende. Agenten hadde advart oss mot slanger i trærne, men han sa at vi skulle slå på greinene rundt oss, og dette ville bråke såpass at slangene trakk seg vekk.
Etter en halv times tid blir det plutselig lyst foran oss. Det første jeg legger merke til, er høner som spankulerer som høner flest, rundt på en åpen plass. Rundt plassen ligger små hus av den typen de bruker i landsbyene på Trinidad. På vår høyre side ser jeg et hus med en liten terrasse med fire bord og noen stoler rundt. Det sitter to menn ved et av bordene, eller rettere sagt satt, for den ene har reist seg og kommer mot oss. Han er ganske høy og han smiler. Vi forteller at vi kommer fra en båt som laster olje, og han tar oss hjertelig i hendene og ønsker oss velkommen. Han forteller at han er politisjefen i landsbyen. Senere lærer jeg at han gjør aldeles ingenting annet enn å sitte på terrassen og prate med folk, og det er ikke så mange mennesker her.

Dette er jo svært mange år siden, men det er han jeg husker best. Jeg husker ikke hva landsbyen het, men jeg husker at Kvarten dro om bord samme kveld, mens jeg ble der i noen dager og levde slaraffenliv med politisjefen.