ALEX ROSÉN

Mens vi sitter i vestibylen på hotellet vårt og snakker med han som solgte oss Tikal-turen, forteller han at han har hjulpet en annen nordmann i Guatemala. Vi repliserer selvfølgelig med å spørre ”hvem?”. Han tenker seg om og svarer at nordmannen het Rosén. ”Jeg hjalp Rosén”, forteller han, ”fordi jeg kjente til Kjell Eugenio Laugerud García som var oberst og president i Guatemala i perioden 1974 til 1978”.

For uinnvidde er historien enkel. Garcías bestefar kom til Guatemala fra Hokksund, og Rosén skulle lage et TV-program om dette. Vi forteller at vi hadde sett dette programmet.

”Mannen var gal”, forteller tur-representanten, ”Vi var blant annet den eldste delen av byen, i Zona Uno her i hovedstaden. Dette er ikke det tryggeste stedet i byen, og Rosén vimset rundt med et kostbart TV-kamera”. ”Mannen var umulig å kontrollere”, sa han.

Da vet vi at det er den samme Rosén som de fleste nordmenn kjenner fra TV – altså Alex Rosén.

TIKAL

Inger Johanne har ivret for at vi skulle se restene etter Mayakulturen, så det er henne å takke for at vi reiste til Tikal som ligger i regnskogområdet nord i Guatemala. Det var hun som ordnet opp med alt, fra å sjekke mulighetene til det mer praktiske, så plutselig en dag sitter vi i hotellvestibylen og snakker med en representant fra et turistbyrå.

Etter en stund forsvinner Inger Johanne ut i byen med denne karen. Hennes spanskkunnskaper fungerer utmerket, og de skal ordne med betalingen for fly og overnatting i jungelen. Jentene og jeg blir igjen på hotellet og venter.
Flyet går tidlig om morgenen, og vi blir hentet på hotellet mens det fortsatt er mørkt og kjørt til flyplassen. Der går vi gjennom sikkerhetsklareringen og blir sittende og vente på flyet. Jeg ser på jentene og ser at ansiktene begynner å våkne.

Etter litt venting går vi om bord i flyet som raskt letter og stiger oppover forbi skydekket og blir møtt av tindrende sol. To flyvertinner serverer kaffe og noe å spise mens vi fortsatt stiger, og plutselig begynner nedstigningen uten at flyet har flatet ut der oppe. Knapt førti minutter etter avgangen står vi på bakken igjen på flyplassen utenfor byen Flores. Vi snakker om at andre flyselskaper har litt å lære av denne effektiviteten.
Terminalen er liten og enkel, og vi får raskt øye på han som skal være guiden vår. Han presenterer seg som Antonio og vinner hjertet til damene ved først å vise dem dametoalettene. Etter at disse nødvendige gjøremålene er unnagjort, fører han oss til en liten minibuss. Vi er ikke mange, og vi har ikke mye bagasje, så det er plass nok til vår lille gruppe, to amerikanske damer i trettiårene, en japansk ung mann rundt tjue år, et amerikansk par som er noe yngre enn oss og oss fire.

På veien til Tikal ser vi mange trekantskilt med rød kant rundt sånn som våre elgskilt, men i stedet for elg ser vi tegning av jaguar.
Turen tar et par timer før vi er installert i vår lille jungelhytte. Disse to dagene og nettene i Tikal blir opplevelsesrike. Første dagen får vi en introduksjon til hele utgravningsområdet. Antonio har vokst opp i Flores og Tikal, fordi hans far var en av arkeologene som var med på utgravningene. Vi vandrer rundt mellom ruinene hele dagen og suger til oss det Antonio viser og forteller. Dette er bare en av mange Mayabyer, og den er stor – virkelig stor – og består av store og små bygninger og åpne gressbevokste flater mellom bygningene.
Etter en lang dag, vi har ikke sovet siden midt på natten, blir vi vist til en restaurant med tak, men uten vegger, der vi nyter dagens første skikkelige måltid. Resten av denne første dagen, går vi rundt i den siviliserte delen av anlegget. Vi ser gjess, et hotell, prøver å få opp en krokodille, bader i et utendørs svømmebasseng og nyter tilværelsen før vi trekker oss tilbake til våre hytter. Sofia og Isabelle i en og Inger Johanne og jeg i en annen.
Midt på natten, etter noen få timers søvn, blir vi vekket for å marsjere ut i jungelen til det høyeste av Mayatemplene. Vi har ikke lommelykt – det har vi ikke tenkt på. Lys til dette området kommer fra egne generatorer og disse blir stoppet om natten, så vi krabber rundt hverandre for å finne klærne våre. Kvelden før har Sofia og Isabelle oppdaget alle mulige slags forskjellige biller, og er litt skeptiske når de kler på seg. De forteller at de ristet klærne sine godt før de tok dem på. Inger Johanne og jeg hadde ikke lagt merke til disse smådyrene, så vi hadde det enklere.

Det blir to-tre timers hard marsj før vi er fremme ved tempelet. Jeg prøver å gå på samme måte som Antonio – flytte føttene fremover uten å løfte dem forover, mens armene henger løst ned. Det er fortsatt mørkt når vi klatrer opp trappestigene til toppen av tempelet. Vi skal få oppleve at jungelen våkner til liv, forteller Antonio. Der oppe over trekronene har det allerede kommet andre grupper, men vi får plassert oss på tempeltrinnene og puster ut. Og så – svakt i begynnelsen – kommer lydene fra dyrene som våkner – først apekattene og deretter jaguarene og de andre dyrene. Jeg har fortsatt denne lyden i mitt indre øre. Det er akkurat som en klassisk konsert der det starter med de første forsiktige fiolinene og etter hvert kommer alle de andre musikkinstrumentene inn – en etter en.
Resten av dagen gikk med til å utforske resten av utgravningen som er fantastiske å se på. En av utfordringene er å bestige et av templene. Det er ikke lov å bruke trinnene, men det er satt opp sammenkoblede stiger. Jeg kommer fem meter opp, Inger Johanne kommer femten meter opp og Sofia klatrer helt til topps cirka tretti meter der det er mulig å sitte og gå på en hylle. At hun kommer opp er ikke noe rart, sier Antonio, hun er jo herfra.

2004 - VI REISER TIL GUATEMALA

I alle årene siden Sofia kom hjem, har vi lovet at vi en dag skal besøke det landet hun ble født i. Det var spesielt når vi var på hytta at vi snakket om dette, men vi har villet vente til hun var gammel nok til å få et godt utbytte av denne turen.
Jeg velger igjen å bruke nåtid i dette kapitlet.

Nå i 2004 er hun tjueto år, og vi mener at hun er moden nok til å hanskes med det å oppleve landet der hennes liv startet.

Vi bestiller flybilletter gjennom reisebyrået Ticket i Moss etter anbefaling fra Elsie og Svein, et vennepar fra Moss, og en morgen setter vi oss i bilen for å kjøre til Gardermoen. Vi skal fly med Continental som har direkteflygninger til New York. Derfra skal vi fly til Houston i Texas og videre til Ciudad de Guatemala som er hovedstaden i Guatemala.
Vi lander på La Aurora flyplass utenfor byen en ettermiddag i juli 2004. Vi har på forhånd bestilt rom på hotellet der Sofia og Inger Johanne bodde for nitten år siden – på Hotel Residencial Reforma La Casa Grande. Hotellet har tidligere vært residensen til en av de mange guatemaltekiske presidentene.
Noe av det første vi gjør når vi kommer til hotellet er å gå rundt i huset for at Sofia og Inger Johanne skal få gjenoppdage det de husker fra da de var her forrige gang. Begge kjenner igjen rommet de bodde på den gangen, og Sofia husker igjen huskene på siden av hotellet.

Allerede til frokost den andre dagen får vi den første overraskelsen. Inger Johanne mener å kjenne igjen servitøren. Hun sier at det var han som serverte dem da de var her for nitten år siden. Han har jo blitt litt eldre, men Inger Johanne har vært forberedt på at dette kunne skje, så hun har tatt med noen bilder fra den gangen. Hun viser ham bildene og får en umiddelbar reaksjon. Han griper tak i bildene og løper ut på kjøkkenet, mens han roper ”soy yo, soy yo” (det er meg).

Vårt viktigste ærend er barnehjemmet, så vi bestiller taxi og en liten stund etterpå står vi utenfor Eliza Martinez som barnehjemmet heter. Det er gitter foran inngangen, og Inger Johanne viser seg som den tøffe damen hun er – hun banker, rister og roper. Etter en stund kommer en eldre dame til porten og Inger Johanne får demonstrert sin spansk. Damen smiler, åpner porten og ønsker oss velkommen inn.
Det er lørdag og vaskedag, så det ser litt trist ut, men vi får full omvisning. Jeg ser på Sofia at hun har det tøft. Isabelle har overtatt videokameraet siden Sofia har mer enn nok med seg selv og sine tanker.

Vi treffer noen av guttene – det er blitt et rent guttehjem, og noen er utviklingshemmet. En av dem har festet et godt grep i armen min og vil helst ikke slippe. Han sier at han vil ha en pappa han også.

Da vi kommer tilbake til hotellet, trekker jentene seg tilbake. Sofia sliter litt med seg selv, tror jeg, og Isabelle er støttende storesøster. Jeg tenker at jammen er det bra at de to kommuniserer så godt. Isabelle er god på å være støttende storesøster.

Vi blir i hovedstaden noen dager og besøker barnehjemmet en gang til. Vi får snakke med flere av de ansatte, og da Inger Johanne viser noen bilder fra da de var der forrige gang, reagerer en dame som forteller at hun bar mye på Sofia den gangen.
Dette er en vanlig hverdag og vi får se klasserommet der de små får undervisning. De eldre går på skoler andre steder i byen. Grunnen til at vi besøkte barnehjemmet på nytt, var at vi alle vil se barnehjemmet slik det er på en vanlig hverdag med tegninger på veggene og bord og ungene i vanlig aktivitet. Dessuten har vi kjøpt en del lekeutstyr; blant annet basketball. Isabelle har sett at de spilte basketball med feil type ball. Vi ser at dette besøket gjør Sofia godt.

VI ETABLERER EGET FIRMA i 1992 OG BESØKER BUCURESTI

Etter at jeg ble oppsagt i engrosfirmaet i Sandefjord, var jeg ganske ”fed up” av å jobbe for andre. Jeg følte at arbeidsinnsats og risiko var for stor i forhold til det jeg fikk tilbake, så Inger Johanne og jeg registrerte Decorita uten å ha konkrete planer. Firmanavnet valgte vi, fordi vi ønsket å jobbe med produkter som var blott til lyst. Jeg fikk med meg seks måneders etterlønn takket være min kjære avdøde svoger som var min advokat under forhandlingene med arbeidsgiveren.

Jeg følte at vi hadde relativt god tid på oss til å utvikle firmaet, men seks måneder går ganske raskt, så jeg søkte om ”dagpenger under etablering”. Med bakgrunn i markedsplanen som jeg skrev på en uke på hytta, ble søknaden godkjent for tre måneder i første omgang og deretter nye tre måneder. En takk til Erik for ”malen” til markedsplanen.

Vi startet med import av glassvarer fra Tsjekkia som vi prøvde å få inn i glasstøyforretninger, men motstanden var for stor fra kjedene, så vi startet opp med de samme varene og salg via homeparties. Dette fungerte ikke så veldig bra, men vi hadde fått smaken på homeparties som salgskanal.

Oversvømmelsen

Vi hadde allerede fått inn noen varer, innredet kontor med telefon og telefaks i kjelleren og var på vei hjem fra hytta en vinterkveld, da Isabelle ringte og fortalte at gulvet i kjelleren gynget som en båt. Det viste seg at vi hadde fått vann inn på grunn av brudd på drensrøret ute. Jeg kontaktet kontoret for dagpenger under etablering og fikk nye tre måneder. I tillegg fikk vi erstatning fra forsikringsselskapet for driftsavbrudd.

En dag fikk vi inn en telefaks med informasjon om en vårmesse i Bucuresti i Romania. Dette var to år etter at rumenerne hadde tatt livet av sin president Nicolae Ceauşescu, og nå var dette landet klart til å eksportere sine varer til vesten. Vi bestilte flybilletter og fikk en storstilt mottagelse på flyplassen. Vi hadde ingen avtaler – ei heller hadde vi informert noen om at vi kom, men myndighetene registrerte vel alle utlendinger som kom til landet.

Uansett – med en gang vi kom ut av tollkontrollen, så vi en stor plakat med navnet vårt på. Under plakaten sto to menn. Den ene som snakket veldig godt engelsk, fortalte at han var autorisert guide og ansatt av den rumenske stat. Han sa at han hadde fått beskjed om å frakte oss til hotellet og guide oss et par timer. Disse timene ble etter hvert til resten av dagen.

Dagene som fulgte, brukte vi på messen for å knytte kontakter. Vi hadde på forhånd laget visittkort der vi presenterte firmaet vårt, og disse var vi rundhåndet med.
Et par dager senere ble vi kontaktet av en representant for Autodaccia som var et digert halvstatlig selskap som produserte biler, tekstiler, glass og lærprodukter. Vi presenterte våre ønsker og ble kjørt rundt for å se det de hadde innenfor de varegruppene vi var interessert i.


Der det er hjerterom er det husrom.

Et par dager senere ringte ”guiden vår” og inviterte oss hjem til en kamerat som hadde det han kalte ”business proposals”. Vi ble hentet hjem til denne kameraten. Han, kona, moren og barna bodde sammen i en utvidet leilighet som ikke var større enn en middels hybelleilighet her hjemme. Vi opplevde en hyggelig kveld uten annet resultat enn hygge. Jeg mener å huske at vi var åtte mennesker rundt bordet, og da vi dro fikk vi gaver og invitasjon til å bo der neste gang vi kom til Romania.

Jeg må nesten fortelle om hvordan de ordnet spiseplass til åtte personer på en gulvplass som kanskje var litt større enn det vi kaller en liten hybel her hjemme. Da det skulle dekkes bord, hentet de noe som så ut som en tykk plate som sto inntil veggen. Denne la de med platen ned mot gulvet, brettet ut bordbena og tok ut stolene som lå inne i platen. Deretter snudde de det som nå var et stort bord med fire ben og satte stolene inntil. Nå var det plass for åtte personer.

Dagen etter ble vi plukket opp av en fetter av gårsdagens vert, og vi fikk en ny omvisning i Bucuresti. Da fikk vi også se skuddskadene på husene rundt plassen der revolusjonen startet to år tidligere.

Vi reiste hjem etter en uke med overbevisning om at å handle med Romania, var altfor tidlig. Telefonlinjene fungerte ikke og det gjorde heller ikke telefaksforbindelsen. I stedet for dette brukte de fortsatt telex som ikke hadde vært i bruk i Norge på mange år.

DET ER VINTER OG VÅR 1986

Det er januar og vinter. Bildene fra barnehjemmet har kommet etter fremkalling. Vi sitter i kjellerstua og ser på. Sofia ser på bildene, men kjenner ingen – det sier hun i hvert fall. Vi spør hverandre om det er mulig å blokkere ut minner på den måten.

Det blir vår og været er praktfullt. Sofia har vært hjemme i nesten fire måneder. Jeg skal sette sammen havemøblene som er av tre. De holdes sammen ved hjelp av trekiler, og jeg slår disse kilene inn i de spaltene de tilhører. Inger Johanne roper oss inn til lunsj. Jeg legger fra meg hammeren og svarer henne og går mot inngangsdøren. Inger Johanne ser forbi meg og ler. Der har Sofia tatt hammeren og banker i vei, mens svetten renner fra pannen hennes. Inger Johanne sier: ”Sofia – vi skal spise”. Sofia ser bestemt på henne og svarer ”Sofia arbeider”.

Vi har huske i haven. Den har Isabelle og vennene hennes hatt mye glede av. Vi kaller den ”colompio” på spansk, mens Sofia kaller den ”huske” på norsk. Jeg sier ”tørk moccoen din, Sofia” og Sofia svarer ”snørr heter det – snakk norsk”. Nå har Sofia nesten glemt sin spansk. Vi har snakket sammen om hvorvidt vi skal prøve å holde spansk’en vedlike, men bestemmer oss for at hun får lov å lære seg norsk uten forstyrrelser – det er jo det hun helst vil.

Vi skal på hytta. Det er kaldt i dag, så Sofia får lov til å vente inne mens vi andre tre fyller bilen med det vi skal ha med. Plutselig stopper Inger Johanne og ser mot vinduet til Sofiarommet. Vi snur oss og ser i samme retning. Der står Sofia og ser på oss, mens tårene renner. Inger Johanne løper inn og spør ”trodde du at vi skulle kjøre uten deg?” . Sofia bare nikker.

Det tar flere dager før vi ser at hun er like trygg igjen.

1985 SOFIA KOMMER HJEM

I alle årene siden vi giftet oss, snakket vi sporadisk om å adoptere et barn fra utlandet. Det var så mange barn der ute som trengte nye hjem. Etter at Isabelle ble født, var vi mest opptatt av henne, men en sommer vi var på fjorden med båten, begynte vi å snakke om adopsjon igjen. Isabelle skulle begynne på skolen den høsten, og vi hadde rimelig god økonomi, så det var vel på tide å gjøre noe med disse planene.

Vi snakket ordentlig med Isabelle. Det var jo hun som skulle få en søster eller bror, så vi var helt avhengig av at hun var medbestemmende i dette. Vi visste jo hva svaret ville bli, så dagen etter satte Inger Johanne i gang. Adopsjonsforum og sosialkontoret ble kontaktet, papirer ble anskaffet og prosessen startet. Vi skjønte etter hvert at dette kom til å ta lenger tid enn vi hadde trodd. Vi ble kjent med Birgit og Rolf som hadde fått Kristin for flere år siden fra Guatemala og var i gang med ny prosess for å få et barn til.

Den permen der vi hadde alle papirene, ble tykkere og tykkere, og endelig kom den dagen da vi ble godkjent av norske myndigheter – godkjent for å adoptere. Dermed begynte prosessen i Guatemala. Guatemaltekiske myndigheter var svært strenge når det gjaldt kontrollen med hvilke barn som kunne frigis for adopsjon, men etter flere måneder fikk vi bilde av ei lita alvorlig jente som het Mildred Sofia Villegas, med spørsmål om vi ville ha henne. Hun var på barnehjemmet Eliza Martinez i Ciudad de Guatemala som er Guatemalas hovedstad. Da begynte ventetiden.
Sommeren kom og plutselig fikk vi beskjed om å være klare til å reise på kort varsel. Vi hadde bestemt oss for at kun Inger Johanne skulle reise, mens Isabelle og jeg skulle være hjemme. Jeg hadde mobiltelefon, så vi tok en liten tur til Göteborg med telefonen klar, slik at Isabelle skulle få følelsen av ferie. Sommeren gikk, jeg begynte i Union Bruk i Drammen, og høsten kom uten at noe skjedde. Flere ganger utover høsten fikk vi beskjed om å reise og deretter kontrabeskjed.

I begynnelsen av desember fikk vi beskjed om å holde oss klar, og plutselig kom den endelige beskjeden ”dere må reise om to dager”. Birgit og Rolf hadde fått samme beskjeden, så Inger Johanne og Birgit reiste to dager senere. Flybilletter ble skaffet med hurtigtogsfart takket være han som drev NSB Reisebyrå her i Sandefjord. Det ble businessclass en god del av veien. Prisen spilte ingen rolle nå som vi var så nær ved å bli fire.

Her hjemme måtte Isabelle og jeg sørge for at juleforberedelsene gikk som normalt. Jeg hadde hjemmekontor, så den delen gikk greit. Vi fant frem til kaker som ikke var superkompliserte. Vi laget pepperkakehus etter veiledning og mal fra Rolf som gjorde det samme sammen med Kristin.

Vi var hele tiden engstelig for at retten i Guatemala ville si nei til å frigi Sofia, men dagen før lille julaften fikk vi beskjed om at de var på flyplassen Eurora i Guatemala og skulle om bord på flyet. Da senket jeg skuldrene, for nå visste jeg at vi i morgen ville være fire.

Natten til lille julaften satt Isabelle og jeg i bilen på vei inn til Fornebu. Isabelle sov mye av veien, men det gjorde ikke jeg. Vi parkerte bilen og gikk inn i ankomsthallen. Der var også Kristin og Rolf. Bjørg fra Adopsjonsforum var der også. Hun skulle ta imot to barn som skulle til adoptivforeldre i Nord-Norge. De skulle være hos henne i julen, fordi det ikke var mulig å skaffe flybilletter fra Nord-Norge til Fornebu sånn like før jul.

OMSKOLERING

Den første gangen jeg møtte på Markedsføringsskolen på Økern, var et informasjonsmøte. Jeg var litt usikker på om jeg ville finne frem til Økern, så Inger Johanne ble med som støtte. Jeg har tenkt på dette mange ganger. Jeg føler meg fortsatt mye mer hjemme i primitive omgivelser i ukjente land enn her hjemme der alt egentlig er mye enklere. Dette ville kanskje vært et emne for en forskningsoppgave for en psykolog. Kanskje det har med et enklere og mer oversiktlig miljø å gjøre? Da var det godt å ha Inger Johanne der. Hun var mer ”asfaltcowboy” enn meg.

Det ble etter hvert skolestart tidlig i august. Jeg hadde kommet inn på ettårig Fagkurs i Markedsføring, men for å komme inn der skulle jeg hatt ettårig Grunnkurs i Markedsføring. For at dette skulle gå i hop, måtte vi som ikke hadde dette, begynne noen uker før Fagkurset startet, så jeg begynte på skolen i august, mens de øvrige begynte i september. I oktober avla jeg eksamen Grunnkurs og hadde da i en måned lest både Grunnkurs- og Fagkurs-pensum. Dette ble skole for alle pengene og ganske slitsomt for familiesamholdet.

Rundt juletider arrangerte skolen ball på Bristol hvilket var veldig hyggelig. Dette var det året som ansatte i vinmonopolet streiket, så det var kamp om drikkevarene.

Jeg fikk jobb før skolen sluttet og begynte som selger i Optura i Tønsberg rett etter at skolen var ferdig. Den sommeren ble det lite ferie sammen, men jeg hadde firmabil for første gang i mitt liv. Det betydde at ”vår bil” ble ”Inger Johannes bil”, og firmabilen ble blant annet brukt til en liten ferieweekend i Göteborg.

De fire årene jeg var ansatt i Optura var mer slitsom for familien enn for meg. Jeg besøkte urmakere i en fjerdedel av landet, og helgene ble ofte korte siden jeg kom hjem fredag kveld og reiste igjen søndag kveld eller tidlig mandag morgen. Derfor måtte jeg etter hvert finne på noe annet. Samtidig hadde Inger Johanne sagt ja til at jeg kunne ta det siste året på Markedsføringsskolen, og dette året var mye verre for oss alle sammen. Skolen var svært krevende, og jeg ville ha topp resultater, så det ble ikke mange helgene hjemme det året, og de helgene jeg var hjemme var jeg mest opptatt av å få lest hvilket ikke alltid var lett siden Isabelle også ville ha oppmerksomhet.

Det var dette året vi ble kjent med Erik og deretter Bente. Han var foreleser på skolen, og jeg fikk flere ganger gratis transport til Sandefjord med påfølgende kaffe i Hekkeløpveien. Det var da Isabelle med tvil i blikket, hviskende spurte Inger Johanne: ”Er han læreren til pappa?” Hun syntes vel at han var litt for ung til den jobben.
Etter at skoleåret var unnagjort, var det rett tilbake på jobb igjen, men jeg følte at tiden i Optura måtte avsluttes. Vi hadde fått ny eier, og jobben som markedssjef som jeg var blitt forespeilet, forsvant med den gamle disponenten.

Et halvt år senere var jeg i jobb i Union Bruk i Drammen. Jobben var fortsatt kundebesøk, men overnattingene var færre. Dermed var jeg mer hjemme enn jeg hadde vært de siste årene, og vi solgte båten og anskaffet oss hytte.

I 1987 har jeg vært ansatt i Union Bruk i tre år. Bedriften tjener nå penger og skal selges. Dette har vi i salgsavdelingen visst hele tiden, og jeg har fått tilbud om markedssjefstilling i et lokalt engrosfirma, og dette har jeg akseptert. Oppgaven er tøff, men jeg har fått relativt frie tøyler. Det blir seks år med mye arbeid, men da er også bedriften relativt trygg i samarbeid med en del andre firmaer i samme bransje.

I 1993 får jeg beskjed om at familien som eier engrosfirmaet, vil overta alle ledende stillinger, så jeg må finne meg noe annet å gjøre, og vi etablerer Decorita.

HJEMME IGJEN

Det var godt å komme hjem, og der fikk jeg greie på det som skjedde da Isabelle og Inger Johanne kom hjem. De ble tatt i mot på Fornebu flyplass av Hans Fredrik Corneliussen fra mannskapskontoret i Thor Dahl og Hans Fredrik ordnet hjemreise for alle sammen. Det var forresten ham jeg løste av på Thorsholm som var min første båt.

De hadde ikke vært hjemme mange timer før de ble kontaktet av avisene. Først VESTFOLD som var ettermiddagsavisen i Sandefjord. De fikk nei, fordi Inger Johanne hadde fått beskjed om å si minst mulig før sjøforklaringen var ferdig. Deretter kom journalisten fra SANDEFJORDS BLAD som ikke spurte, men bare kom. Inger Johanne sa minst mulig, men allikevel ble det bilde av begge to på førstesiden samt en lang presentasjon av det som skjedde under brannen. Den var ikke helt korrekt, men avisen var vel like opptatt av stories den gangen også – akkurat som i dag.

Jeg fikk være hjemme både høsten og vinteren 1977-1978, noe som var veldig godt etter opplevelsene om bord på Thorshøvdi. Flere båter ble lagt i opplag høsten 1977; også to av våre tankbåter som ble liggende ved Thorøya. Jeg jobbet på kontoret og som vaktmann på disse to tankbåtene, men utpå våren 1978 ble jeg kalt ut på sjøen igjen. Denne gangen skulle det bare bli en kort tur på tre måneder. Stykkgodsbåten Thorstream var solgt og skulle overleveres i Hongkong, og jeg hadde fått beskjed om at jeg hadde kommet inn på Markedsføringsskolen på Økern. Mitt liv på sjøen var altså i avslutningsfasen, og dette var jo helt etter planen som vi hadde lagt da vi giftet oss.

BRANN OMBORD

Det er kveld og vi er i gang med å krype til køys. Isabelle er to år og sover allerede. Plutselig blir det stille. Den vanlige motorvibrasjonen er borte. Jeg lukker opp døren ut til korridoren for å høre bedre og synes det lukter brent. Jeg sier dette til Inger Johanne og dermed blafrer lampene og brannalarmen går. I en fei er både Inger Johanne og Isabelle oppe, og jeg sender dem ut av døren og til høyre i korridoren. Der er det en branndør som har lukket seg igjen. De forsvinner den veien for å komme ned en etasje og ut på dekksiden av bygningen. Det er dette de skal gjøre i henhold til nødinstruksen om bord.

Jeg setter i gang nødrutinene i radiostasjonen og gir beskjed til broa at jeg er på plass og avventer ordre. Skipperen sier bare: ”Det er ille – du får posisjonen om noen minutter”.

Plutselig er Inger Johanne og Isabelle tilbake og sier at de ikke kommer ut den veien, fordi det svir så i øynene på grunn av røyk. Jeg gir beskjed til broa og får beskjed om at vi alle skal dit opp. Det er to etasjer, og når vi kommer opp ser vi en kjempemessig ildsøyle fra dekket akterut. Jeg får beskjed om at jeg skal følge Inger Johanne og Isabelle ned leideren i bakkant av bygningen. Jeg ser at det blir mellom ildsøylen og bygningen. Vi skal fem etasjer ned. Jeg har på meg redningsvest og holder Isabelle foran meg med ansiktet mot meg. Redningsvestene er tjukke og gjør det vanskelig å holde henne ordentlig, men alle tre kommer greit ned. Isabelle er opptatt av ildsøylen, og vi snakker om St. Hans-bål.

I alle årene etterpå har jeg drømt om denne nedklatringen og at jeg snubler slik at hun blir hengende i hendene mine på utsiden av rekka med jerndekket mange meter nedenfor. Hendene mine blir kraftløse og jeg kjenner at hennes hender glir ut mellom mine. I det de forsvinner helt ut av mine hender, våkner jeg. Denne drømmen kom ofte i de første årene, men etter hvert har den blitt mye sjeldnere.

Inger Johanne har fått beskjed fra skipperen om at hun og Isabelle skal ut på tankdekket i forkant av bygningen slik at de har synskontakt med broa. Skipperen er den som har kontakt med dem i de kommende timene, slik at jeg kan få gjort det jeg skal; sende SOS pluss FIRE ON BOARD WE NEED ASSISTANCE pluss POSISJON. Jeg får haugevis med svar, men alle er altfor langt unna.

Etter noen timer får jeg svar fra MS SUGELA som er en rask og moderne sydafrikansk stykkgodsbåt. De sier at de kan være hos oss om tjueseks timer, og jeg rapporterer til broa. Da er det bare å vente. Jeg har bare batteridrift på radiostasjonen siden strømmen er borte, så jeg vil ikke ha den gående hele tiden. Etter noen timer kommer en hollandsk havgående slepebåt og kaller oss opp med signallampe, men de er bare interessert i at vi skal forlate båten, slik at de kan overta den med full bergingslønn. Skipperen sier nei til forespørselen, men spør om de kan ta om bord kvinner og barn. Vi har to påmønstrede messepiker samt kona til stuerten og Inger Johanne og Isabelle. Dette sier de ja til, men ytterligere hjelp vil de ikke gi før skipperen aksepterer at de kan overta båten vår.

Så – endelig kommer SUGELA og skipperen blir hentet med en livbåt derfra. Bølgehøyden er stor, så selv om været er fint, er det nesten ti meter fra bølgebunnen til bølgetoppen. Det merkes når skipperen skal om bord i livbåten. Han hopper når livbåten er høyest på bølgetoppen, og jeg tenker at han hadde rett, når han sa at vi garantert ville miste folk hvis vi hadde gått i livbåtene.

Etter et par timers tid er skipperen tilbake hos oss og forteller at THORSHAMMER som er søsterskipet, er på vei sydover og vil ankomme om noen timer. Det brenner fortsatt i maskinrommet vårt og jeg får beskjed om at skottet fra maskinrommet og inn til pumperommet har sprukket. Dermed er det bare ett skott igjen til oljetankene som er tomme for olje, men fulle av gass. Vi har fått mat og drikke fra SUGELA. Alle er samlet på dekket akterut, været er fint og alle er rolige og fornøyde. Isabelle har fått det hun vil av brus og sjokolade som vi har fått opp fra tørrproviantrommet og slappen gjennom et mannhull på dekket. Hun har på en måte blitt en lynavleder for den frykten de fleste føler. Det brenner fortsatt i maskinrommet og vi har brukt opp alle pumpene som har blitt kjørt på saltvann.



Vi får beskjed om at vi bør sove på dekket og ikke over maskinrommet. De fleste kveiler seg rundt reservepropellen som ligger stø og svær ganske langt forut. Dekket er høyest på midten og skråner ned på sidene. Noen har valgt å bruke den øverste delen av propellen som urinal med den følgen at de som ligger lenger nede på andre siden av propellen, bader i denne flytende, gule og illeluktende væsken. De merker det ikke med en gang, men den som merker det først, høres godt ”HVA FAEN!”

Alle vet at vi har nesten ett tonn diesel som må brenne ut før faren for eksplosjon er over, og til slutt kommer beskjeden om at alt er oppbrent.

Thorshammer har ligget innenfor synsvidde hele tiden og har forsynt oss med mer vann og mat, og nå har rederiet og slepebåten blitt enige om at de skal slepe oss inn til Dakar i Senegal.

Ettermiddagen før vi forlater Thorshøvdi, blir vannet i Isabelles basseng fordelt likt mellom alle om bord. Det er det eneste vannet vi har og det er ferskvann. Det blir halvannen liter på hver. Alle vasker seg som best de kan. Vår familie får tre porsjoner d.v.s. fire og halv liter. I dette vannet vasker vi Isabelle først, deretter vasker Inger Johanne seg i det samme vannet og så er det min tur, men da er ikke vannet flytende lenger. Av konsistens ligner det mer på tyntflytende sjokolade.

Vel inne i Dakar, blir vi innlosjert på et helt nytt hotell. Den gjengen som kommer inn på hotellet den kvelden, kan nesten ikke beskrives. De er møkkete av svette, olje, sot og stinker av gammel brann. Vi kommer opp på rommet og fyller badekaret. Vi bader og dusjer, og jeg må si at en mer etterlengtet dusj har jeg aldri opplevd. Rene og pene ser vi på hverandre og deretter på badekaret. Inger Johanne kommer med første kommentar: ”Hvordan skal de få dette badekaret rent igjen?”

Så er vi endelig klare til å gå på byen for å få mat. Vi går ned i resepsjonen og der står alle sammen, renere enn jeg har sett dem på flere dager. Vi går på byen, og skipperen leder an; det er jo han som skal betale. Det er mørkt og lite folk i gatene, men vi blir ført til en hyggelig restaurant der vi får et langbord, bestiller det vi skal ha og sitter og småprater og gleder oss til et skikkelig måltid. Alle? Nei – ikke alle. Isabelles hode detter forover, og vi skjønner at mat ikke er det mest aktuelle for henne. Servitøren sier at vi kan legge henne på en benk i siderommet, og der sovner hun momentant. Vi går tilbake til bordet, får maten vår og nyter både maten og det å ha overlevd.

Etter en stund begynner noen å snakke om ”hvit slavehandel” siden Isabelle lå alene på siderommet. Hvordan vi løste dette, husker jeg ikke, men vi må ha løst det på en eller annen måte.

Et par dager senere, reiser alle hjem, unntatt skipperen, overstyrmannen, maskinsjefen og jeg. De tre førstnevnte skal vitne under sjøforklaringen, og jeg skal være sekretær og få alt ned på papiret. Fjorten dager senere var også jeg hjemme.

ISABELLE SOM FØRSTEREIS

Det vanskeligste ved å være sjømann er å være borte fra familien, så jeg søkte om å få Inger Johanne og Isabelle om bord sommeren 1977. Isabelle var to år og tre måneder gammel, og Inger Johanne kunne fortelle om en begivenhetsrik tur fra Fornebu til Philadelphia i USA med overnatting i Frankfurt der Isabelle spiste glass så blodet rant og Inger Johanne hadde tannverk, men etter en lang reise, var de om bord og Inger Johanne fikk antibiotika mot tannverken.

Jeg hadde bestilt bleier som sjømannspresten var behjelpelig med å skaffe til veie. Trygve Nygård som var skipper, var svært barneglad, så barneseng med madrass ble fikset i en fei. Dessuten var han en god lekeonkel for Isabelle. Hun fikk ”styre Thorshøvdi” som hun sa og spille ball med Trygve. Vi fikk noen fine dager før det begynte å brenne.

VI BLIR TRE

Syvende april nittensøttifem blir Isabelle født. Vi hadde planlagt godt slik at jeg var hjemme under fødselen. Veene begynte tidlig på kvelden, så jeg forberedte meg på at vi måtte kjøre ned til fødeavdelingen ved Sandefjord sykehus. Inger Johanne mente at det ikke var noen hast, men jeg var veldig urolig. Vi forsøkte å sove, men så ynket hun seg, og jeg fór ut på badet og dusjet slik at jeg våknet. Jeg pleide alltid å våkne under dusjen og mange vaner er vonde å vende. Hver gang Inger Johanne ynket seg, ble det dusj på meg. Etter dusjen sa hun ”vent” og dermed prøvde vi å sove litt igjen.

Til slutt var det så tett med veer og dusjer at jeg ikke ville vente mer, så jeg forlangte at vi kjørte ned til sykehuset, og det gikk ikke lang tid før vi tok imot datteren vår. Jeg husker at jeg telte fingrene og tærne, at jeg syntes hun var blå, at jeg holdt på å grine av glede og at jeg ble sendt på gangen der Per og Henning satt. De ventet også på å treffe sine nye barn, Elin og Kristine. Isabelle, Elin og Kristine hadde kontakt i mange år etterpå og Elin er fortsatt blant Isabelles primærvenner.

Jeg fikk være hjemme noen måneder i denne første tiden og fikk lære bleieskift og mating. Det var meg som fikk lov til å introdusere Isabelle for sjokolade. Vi satt i TV-stua og jeg smurte litt sjokolade på fingeren og lot henne sutte på den. Ansiktsuttrykket endret seg totalt. Hun kastet overkroppen fremover for å få mer. Ben og armer veivet om hverandre, mens hun tvang hodet fremover mot sjokoladen som jeg hadde i hånden. Dette var introduksjonen til sjokolade på lørdagene. Dagen etter måtte jeg reise.

MS THORSWAVE

Neste gang Inger Johanne besøkte meg, var om bord på stykkgodsbåten THORSWAVE. Hun kom om bord i Durban i Syd-Afrika og ble med til Port Elisabeth, Cape Town og Montreal i Canada hvorfra hun reiste hjem.

I Durban ble vi bedt hjem til en av agentens representanter. Han og kona var fra Sunn-Møre og tydeligvis ikke glad i mat. Serveringen vi fikk var drops og drinker, så da vi kom tilbake til båten var vi svært glade for at vi hadde nattmesse om bord.
Inger Johanne minner meg på at vi også var på et skikkelig delfinshow hvilket ikke var veldig vanlig for oss nordboere.

I Durban fikk vi anledning til en tur opp og inn i The Valley Of A Thousand Hills. Sjømannspresten som var født og hadde vokst opp i Syd-Afrika, var den som arrangerte turen. Dette området var et homeland for zuluer, og vi hadde adgang til denne regionen om dagen, men ikke om natten.

Bilen som fraktet oss inn i området, var en gammel Volkswagen Caravelle, og jeg tenkte hele tiden på hva som ville skje hvis bilens motor brøt sammen. Dette var Syd-Afrika med apartheidlover som ikke skapte de beste mellommenneskelige forholdene mellom sort og hvit.

Jeg likte ikke denne turen siden jeg følte ansvar for Inger Johanne, og presten var heller ikke av det mest respektfulle slaget i forholdet til de sorte. Et sted på veien ba han sjåføren om å stoppe. Han ropte høyt et eller annet og dermed kom det flere unger løpende ned mot bilen. Ei ung jente hadde med seg et lite barn med en utvekst på magen. Dette måtte han vise oss før vi fortsatte.

Neste stopp var en kraal som tok imot besøkende, og da jeg spurte presten, svarte han at dette var en utstillingskraal og at beboerne bodde i en egen kraal litt lenger fra veien, men morsomt var det allikevel – spesielt da Inger Johanne ble avbildet sammen med høvdingen.

I Port Elisabeth brukte de fleste damene lange kjoler når de var ute om kvelden. Da vi en kveld kom inn på en av byens mest eksklusive spisesteder, kom Inger Johanne med en av sine superkorte kjoler, mens alle andre hadde godt tildekkede ben. Dette skapte mye stolskraping fra mennene som alle snudde seg i vår retning.

Fra Cape Town gikk vi over Atlanterhavet og opp til Montreal i Canada, der vi besøkte verdensutstillingen hvor vi i vår uoppmerksomhet holdt på å signere i en protokoll som var en protest mot norsk selfangst. Heldigvis oppdaget vi dette i tide og lot det være.

Vi var innom mange lands utstillinger og ble blant annet introdusert for Singapore Sling på Singapore-standen. Det gikk et par timer før vi igjen gikk ett hundre prosent støtt.

En dag senere spiste vi på en Kinarestaurant der eieren ble fornærmet fordi vi ikke spiste opp all maten som må ha vært beregnet på fire mennesker i stedet for de to som vi var. Svært mette bestilte vi drosje som tok oss tilbake til båten. Under turen snur plutselig sjåføren seg mot oss i baksetet og spør om vi er kinesere. Vi spør hvorfor han tror det, og han svarer at vi snakker like syngende som en kineser.

Ytterligere en dag senere spiste vi i femtiandre etasje i Montreals høyest skyskraper. Restauranten dreide rundt sin egen akse, 360 grader i timen, og siden vi satt ved et av vinduene, fikk vi se hele Montreal i løpet av den kvelden.

Vi fikk vi begge oppleve slingring på en måte som jeg aldri hadde opplevd tidligere. Thorswave fraktet blant annet bauxitt som er ekstremt tungt. Dette var lastet i bunnen på båten og resulterte i at hele båten svingte som pendelen på et gammelt gulvur eller veggur. Mange ganger var det lettere å stå med ene benet på skottet og det andre på dørken. Stoler ble surret og slingrekantene på bordene ble skjøvet opp slik at vi skulle unngå at alt på bordet deiset i dørken.

Den siste gangen jeg fikk besøk om bord, var på tankbåten THORSHØVDI da både Isabelle og Inger Johanne kom om bord i Philadelphia. Isabelle ble raskt midtpunktet om bord. Hun var bare to år, snakket mye, men brukte fortsatt bleie, så mens vi satt og spiste, satt hun under bordet og snakket med seg selv ”bæsje mer, bæsje mer”. Vi skulle til Nigeria for å laste, men turen ble brått avsluttet med brann i maskinrommet, og vi endte i stedet i Dakar i Senegal. Dette forteller jeg om senere.