STEMNINGEN OMBORD

Stemningen om bord var stort sett veldig bra. Jeg skriver ”stort sett”, fordi vi hadde tre tilfeller med kineserne. Noen kalte dette mytteri hvilket ikke var helt riktig slik jeg opplevde dem. Alle tilfellene oppsto fordi vi ikke alltid forsto kinesernes tenkemåte. En gang nektet de å gjøre jobben sin og bevæpnet seg meg det de kunne finne, hovedsakelig verktøy, spisekniver og gafler. Årsaken var at airconditionsystemet hadde sluttet å fungere i bygningen akterut, mens den fungerte midtskips. Det opplevde kineserne som urettferdig, og som en protest samlet de seg på stormbrua som gikk mellom bygningene. Der samlet de seg i klynger og oppførte seg svært truende. Skipperen gjorde klart skytevåpen som vi var godt utstyrt med, men disse ble ikke brukt. Opprøret ble løst ved at maskinsjefen som var svært stor av vekst, løp som en sint okse gjennom flokken slik at de måtte hoppe vekk. Dermed ”mistet de ansikt” og flokken løste seg opp.

En annen gang var det prinsippet ”one man one job” som gjaldt. Det måttet nemlig åtte besetningsmedlemmer til for å løfte noen meter av en oljeslange på grunn av tyngden. Dermed mente de at det måtte åtte personer til for å gjøre en helt annen og mindre jobb som å skru opp åtte muttere på et mannlokk ned til en av tankene. Mannlokket dekket et hull som var stort nok til at en mann kunne komme gjennom. Dette opprøret løste seg ganske enkelt ved at skipperen godtok kravet, og dermed ble det til at en av kineserne skrudde, mens de syv andre sto bøyd over og så på.

En tredje gang var årsaken at rederiet hadde kjøpt inn nytt sengetøy til alle kineserne, men ikke til den hjemsendt greaserkokken. Da den nye greaserkokken kom om bord måtte han bruke et av de gamle sengesettene, og dette opplevde alle kineserne som urettferdig og stilte seg som tidligere opp på stormbrua bevæpnet med spisebestikk. Dette tilfellet ble også løst ved at skipperen godtok kravet og kjøpte nye sengetøy til alle sammen. Det var uansett en liten pris for å ha det rolig om bord.