MINE VENNER OM BORD OG OPPLEVELSER I LAND

Vi har vel alle hørt historier om og av sjøfolk om eventyrlige opplevelser i fremmede land, og jeg har vært så heldig at jeg har fått en smak av dette i de nesten to årene om bord på Thorsholm. Som jeg har fortalt tidligere var båten liten til å være tankbåt; så liten at vi kunne komme inn i byene og opp i elvene. Dette betydde at vi kom mer innpå menneskene i land enn det som var vanlig for en tankbåt. Her synes jeg at det er riktig å fortelle litt om de norske som var om bord.
Skipperen var en bestefartype på mangeogseksti år. Han skulle ha gått av med pensjon for mange år siden, men var nok ikke mentalt klar for å bli pensjonert ennå. Han behandlet meg som et barnebarn hvilket nok var helt naturlig siden jeg ikke var mer enn nitten år da jeg kom om bord. Et sammentreff er at jeg mange år senere ansatte barnebarnet hans som selger.

Overstyrmannen var en jovial og svært romslig kar både i humør og volum. Det var han som var mitt reisefølge da jeg mønstret på i Boston. Han ble også den som jeg følte som min fadder om bord i den første tiden. Kona hans kom om bord på besøk første sommeren, og hun minnet meg om min tante Erna. En robust og veldig koselig dame.

Førstestyrmannen var en lun og litt fåmælt kar i førtiårene. Han var svært glad i å jobbe med tauverk og satt ofte og laget rene kunstverk med tauverkene sine.

Andrestyrmannen var i tredveårsalderen, radmager, men av type svært lik overstyrmannen. Disse to snakket, gikk og sto på samme måte. Når de gikk, var det på en vaggende måte. Når de sto, var det bredbent og tilbakelent slik at de kunne se i kikkerten uten å løfte armene. Jeg tror at han forsøkte å kopiere overstyrmannen, hvilket ikke var dumt.

Maskinsjefen var en spenstig kraftkar under tretti år, svært glad i å fotografere. Da vi ble liggende i Great Bitter Lake med skytende og bombende jagerfly over og rundt oss, løp han rundt på dekket med fotografiapparatet sitt for å ta bildet av flyene. Da vi så på disse bildene etterpå, var det bare himmel på dem. Innen han hadde klart å knipse var nok flyene allerede forbi.

Førstemaskinisten har jeg snakket om tidligere. Det var han jeg tok plassen til i messa. Han sa ikke så mye, men var glad i å fortelle historier. Av alder var han nok rundt førti år.

Andremaskinisten var en trettiåring fra Finnmark, og det ble sagt at han var kven, men av utseende kunne han se litt samisk ut.

Tredjemaskinisten eller ”kvarten” som han ble kalt, var rett under tretti år og fortsatt mer gutt enn mann, så det var mest han og jeg som var mest sugne på å oppleve spennende ting i land.

Pumpemannen har jeg tidligere fortalt om. Russisk eller kinesisk avstamning, men bodde i Bjerggata i Sandefjord.

CHINESE PIDGIN ENGLISH

Våre kinesere om bord på Thorsholm brukte det vi kalte pidgin english. Det er mange forklaringer på dette språket, men når vi brukte det mellom oss norske og kineserne, brukte vi å si at det var et beskrivende språk med enkle og vanlige ord. Den første gangen jeg hørte det brukt om bord, var da Ip Man Ying skulle vise meg ei rokke de hadde fisket. Han hentet meg på lugaren midtskips, trakk meg etter seg over stormbrua til dekket på styrbord side akterut. Da holdt de på å trekke opp ei Djevlerokke med giftig spiss. Ip Man Ying ropte ”LOOK SEE, SØL”. Da forsto jeg at jeg virkelig måtte følge med. Fire mann trakk rokka helt opp til rekka, mens en av kokkene hogg av den giftige spissen som så ut som en lang hale.

”NO CAN DO” var et vanlig svar når de ikke hadde lyst til å gjøre det de skulle og det var svært ofte. ”No can do” fungerte som et forsvar når de ble bedt om noe, men etter litt prat fram og tilbake, endte det som regel med ”can do”.

”LONG TIME NO SEE” fikk jeg høre når jeg kom om bord etter at jeg hadde vært i land noen dager.

Ved å bruke fantasi og beskrivende setninger og enkle ord, var det lett å forstå hverandre. Hvis ikke, kom det vanlige svaret ”no can do, søl”.

Var fisken lite god, spurte jeg bare ”LONG TIME NO SWIMMING FISH?” Skulle de hjem, var det med “TOPSIDE TAXI” som betydde fly og “TOPSIDE MIXMASTER” som betydde helikopter. Da jeg var i land i Hongkong og fikk problemer med å finne tilbake til der båten lå, sa jeg bare ”ME SAILOR – NO FIND BOAT” og dermed fikk jeg all den hjelpen jeg trengte.

Etter at jeg hadde vært om bord ett års tid, hadde vi en tur til Fawley i England. En svært høytidelig toller med nesen høyt i sky, peker på en av postene i tolldeklareringsskjema og sier med skikkelig Oxford-dialekt: ”Sir, please specify this, Sir!”, og jeg svarer ”ME SEE OTHER THING – LOOK SEE” og pekte på kommentarene under. Tolleren så på meg og spurte om jeg virkelig var norsk. Da skjønte jeg ut at jeg måtte tenke meg om før jeg snakket, i hvert fall når jeg snakket med engelske myndighetspersoner.

STEMNINGEN OMBORD

Stemningen om bord var stort sett veldig bra. Jeg skriver ”stort sett”, fordi vi hadde tre tilfeller med kineserne. Noen kalte dette mytteri hvilket ikke var helt riktig slik jeg opplevde dem. Alle tilfellene oppsto fordi vi ikke alltid forsto kinesernes tenkemåte. En gang nektet de å gjøre jobben sin og bevæpnet seg meg det de kunne finne, hovedsakelig verktøy, spisekniver og gafler. Årsaken var at airconditionsystemet hadde sluttet å fungere i bygningen akterut, mens den fungerte midtskips. Det opplevde kineserne som urettferdig, og som en protest samlet de seg på stormbrua som gikk mellom bygningene. Der samlet de seg i klynger og oppførte seg svært truende. Skipperen gjorde klart skytevåpen som vi var godt utstyrt med, men disse ble ikke brukt. Opprøret ble løst ved at maskinsjefen som var svært stor av vekst, løp som en sint okse gjennom flokken slik at de måtte hoppe vekk. Dermed ”mistet de ansikt” og flokken løste seg opp.

En annen gang var det prinsippet ”one man one job” som gjaldt. Det måttet nemlig åtte besetningsmedlemmer til for å løfte noen meter av en oljeslange på grunn av tyngden. Dermed mente de at det måtte åtte personer til for å gjøre en helt annen og mindre jobb som å skru opp åtte muttere på et mannlokk ned til en av tankene. Mannlokket dekket et hull som var stort nok til at en mann kunne komme gjennom. Dette opprøret løste seg ganske enkelt ved at skipperen godtok kravet, og dermed ble det til at en av kineserne skrudde, mens de syv andre sto bøyd over og så på.

En tredje gang var årsaken at rederiet hadde kjøpt inn nytt sengetøy til alle kineserne, men ikke til den hjemsendt greaserkokken. Da den nye greaserkokken kom om bord måtte han bruke et av de gamle sengesettene, og dette opplevde alle kineserne som urettferdig og stilte seg som tidligere opp på stormbrua bevæpnet med spisebestikk. Dette tilfellet ble også løst ved at skipperen godtok kravet og kjøpte nye sengetøy til alle sammen. Det var uansett en liten pris for å ha det rolig om bord.

KRIGSRISIKOTILLEGG VAR POPULÆRT

Thorsholm var en liten tankbåt, så liten at vi lett kom inn til små byer, opp i elver og nær der folk var. Den var også utstyrt med mange små tanker, slik at vi kunne bringe med oss flere forskjellige oljeprodukter samtidig; blant annet drivstoff for fly og helikoptre. Det var Shell-BP som bestemte hvor vi skulle. Da var det naturlig at vi ble sendt dit oljeselskapet fikk best pris for produktene, og de stedene var blant annet der det var krig.

Lille-Aden var en engelsk koloni som nå heter Sør-Jemen. De engelske kolonihaverne var i ferd med å bli kastet ut, og vi losset mens helikoptrene hang over byen og skjøt ned i gatene. Jeg syntes dette var skikkelig spennende og misunte Kvarten som måtte i land til lege.

Det var få om bord som hadde noe imot disse fraktene i og med at vi fikk krigsrisikotillegg som var alt fra dobbelt til tredobbelt lønn. For meg som var radiooffiser var det særdeles fordelaktig siden jeg ofte hadde 24-timers radiovakt. Dette betydde tre åttetimers vakter hvert døgn pluss krigsrisikotillegg som kunne være helt opp til seks dagslønner i tillegg – avhengig av risikonivået. Flere ganger medført dette at jeg fikk opp til ni dagslønner for hvert døgn vi var inne i risikosonen.

Lagos River i Nigeria var et annet krigsområde som vi besøkte. Vi losset i Port Harcourt som ligger oppe i Bonny River i Nigerdeltaet. Der var det krig mellom det selvutnevnte landet Republic of Biafra og Nigeria. Vi merket ingen ting til krigen, men vi fikk allikevel krigsrisikotillegget. Det jeg husker mest av fra Port Harcourt, var bananene. Vi lå ved en elvebredd og fikk besøk av jungelfolket som solgte svære bananstokker med de nydeligste bananene som tenkes kunne. Ulempen var at de fleste av oss gikk og fjertet ukontrollert i flere uker etterpå – så lenge vi hadde bananer.

Et tredje krigsområde var seksdagerskrigen mellom Israel og Egypt. Vi gikk inn i Suezkanalen nordfra som en del av en konvoi mens det var fred og harmoni. Midt inne i kanalen ligger en kunstig innsjø som heter Great Bitter Lake og rett før vi kom dit, angrep israelske fly de egyptiske flybasene rundt oss. Dermed ble konvoien stoppet, og vi ble liggende der inne i seks døgn. Kun en fransk båt i konvoien ble truffet av skudd. Det syvende døgnet gikk vi ut for egen maskin siden losen hadde forlatt oss for å ta vare på familien sin. Han hadde fått telefon fra kona si som fortalte at sønnen deres på åtte år hadde fått tak i farens rifle med ammunisjon og hadde løpt ut i gatene for å sloss mot israelerne.

Fjorten båter ble liggende igjen inne i Great Bitter Lake i åtte år og ble etter hvert kalt ”The Yellow Fleet”, fordi de etter som årene gikk ble dekket av sand.
Jeg sto om bord i Thorsholm i nesten to år og hadde mange flotte opplevelser fra mange steder i Afrika, Syd-Amerika, USA, Canada og Europa. Jeg var jo bare nitten, tjue og tjueen år og hadde som tidligere fortalt aldri hvert utenlands før og de absolutte hyggeligste stedene var Mombasa i Kenya og en landsby i Trinidad der jeg begge steder kom i svært god kontakt med den lokale befolkning. Flere ganger var jeg så heldig at vi ble liggende i flere dager og kunne bli i land noen døgn, siden det var ulovlig å bruke radiostasjonen etter at vi var innklarert av de lokale myndighetene.

KAKERLAKK-KOLONIEN VÅR

Vi hadde en egen koloni av kakerlakker om bord i Thorsholm. Når jeg kom utenfra og åpnet lugardøren, hørte jeg det spesielt godt. Den velkjente skrapingen fra kakerlakker som løp og gjemte seg, ble etter hvert en velkjent hjemmelyd, og jeg følte aldri at de gjorde jo noen skade.

Disse billene hadde vi overalt; også i brødene våre. Når vi skar opp brødskivene, lå kakerlakkene der som rosiner. De store plukket vi ut, mens de små merket vi først da det knaste i tennene.

Vi hadde to turer til Norge. Den første var lossetur til Stavanger, Haugesund og Bergen. Den andre var til Drammen og Fagerstrand. Jeg hadde allerede vært om bord i ett års tid da vi kom til Drammen og mor, far og Roar kom på besøk. Mor fortalte senere at det hun husket best var mine husdyr.