OM BORD I THORSHOLM

Det neste jeg husker er at jeg står i radiostasjonen om bord i Thorsholm. Jeg skulle løse av Hans Fredrik Corneliussen. Senderen i radiostasjonen hadde brent, så jeg hadde ikke noe annet å gjøre enn å praktisere det jeg hadde lært på radioskolen. Heldigvis var feilen ikke av de mest kompliserte og senderen var gammel og enkelt bygget opp, så det gikk an å reparere med det utstyret som fantes i radiostasjonen. Jeg mener at jeg også fikk hjelp fra en radiotekniker fra land.

Mannskapet om bord besto av ti norske og resten kinesere fra Hongkong og Cantoon. Jeg tror vi var over førti påmønstrede totalt.

De kineserne jeg husker best, var min boy Ip Man Ying som også var messemann i offisersmessa, stuerten som het Ha Hung Sang og en av kvartermesterne som het Cheung Cheung Po.

Ip Man Ying var altså var min boy. Han var seksti år og hadde en svært spesiell gange. Når han løftet bena startet det med et lite kneløft, ikke for høyt og deretter ble foten skjøvet fremover, ikke for langt. Jeg tenkte alltid at han aldri ville kunne klare seg i skauen. Selv en liten kvist på bakken ville stoppet foten hans.

Ip Man Ying hadde vært om bord på Thorsholm i mange år og hadde ingen planer om å forlate skuta før han måtte. Han var en svært omsorgsfull mann og hadde bestemt seg for at det var han som best visste hva jeg skulle ha på meg av klær. Derfor tok han mesteparten av klærne mine ned til sin egen lugar og tildelte meg det han mente at jeg skulle ha på meg. Da vi en høstdag kom til Canada, og jeg skulle i land, lå det shorts og kortermet skjorte på køya mi. Det var vel rundt ti grader ute, så det var uaktuelt å gå i land i disse klærne. Samtidig visste jeg at han ville bli fryktelig fornærmet hvis jeg ba om andre klær, så jeg åpnet ventilene som vinduene heter om bord i en båt, slik at innetemperaturen ble den samme som utetemperaturen. Da han kikket innom sto jeg i de tildelte klærne og hoppet og slo floke. Ip Man Ying smilte og forsvant og I løpet av få minutter lå det varmere klær på køya mi.

Renholdet var det så som så med. Gulvet i radiostasjonen var avlangt og svært smalt og dekket med ei lang rye. Gulvet ble alltid bare sopet. Ip Man Ying gjorde dette på sin spesielle måte. Han brettet rya opp på langs, sopet støvet inn til bretten og deretter brettet han rya tilbake. Dette hadde sikkert pågått i flere år, så da jeg kom om bord, så rya ut som et langsgående fjell med fall på begge sider. På midten var det mykt å gå på, men det var lett å snuble i fjellranden. Etter samtale med skipperen ble vi enige om at han skulle be Ip Man Ying stikke innom meg med te og når jeg hørte subbingen hans skulle jeg gjøre meg klar til å snuble i oppbyggingen på rya. Jeg så gjorde. Ip Man Ying smilte, nikket og forsvant. Kort etter kom han tilbake med kost og brett, brettet rya til side og fjernet det som lå under, og vi var alle fornøyd.

Ip Man Ying var som tidligere nevnt også messemann i offisersmessen. Der spiste alle styrmennene unntatt overstyrmannen, maskinistene unntatt maskinsjefen og pumpemannen som opprinnelig kom fra Nord-Kina.

Jeg var tidlig ute til mitt første måltid i messa som besto av to små bord med fire stoler til hvert bord. Jeg satte meg på en av stolene, og denne plassen brukte jeg også fremover. Alle om bord var svært hyggelige unntatt førstemaskinisten. Han bare skulte. Etter noen måneder spurte jeg førstestyrmannen hvorfor førstemaskinisten var så sur. Han så på meg og svarte litt surt: ”Det er jo ikke noe rart. Du har jo tatt plassen hans”. Neste gang satte jeg meg på den stolen han til nå hadde brukt og dermed ble førstemaskinisten den blideste mannen i messa.

Pumpemannen var ansvarlig for alt som het lasting og lossing av olje. Han var en voluminøs mann med svært stor mage og fortalte at han hadde vært med på Den Lange Marsjen under Mao Tse Tung og etter hvert kommet seg til kysten og om bord i en båt. Etter hvert havnet han i Bjerggata i Sandefjord og ble norsk statsborger. Jeg husker ikke hva han het, men han hadde russisk navn, så hvor sann historien om den lange marsjen var, vet jeg ikke, men han var fantastisk til å drikke vin, noe magevolumet bevitnet. Rødvinen hadde han alltid i en liten vinballong med bast rundt. Han vred hodet nitti grader mot høyre, la flasken på skulderen slik at vinen rant ut i en stråle som alltid fant veien til munnen hans uten at en dråpe gikk til spille. Dette er det jeg husker om pumpemannen.