MAT ER SÅ MEGET

Maten om bord var det så som så med, men jeg har aldri vært kresen, heller det motsatte, så det meste gikk greit. Fem år før jeg kom om bord hadde Thorsholm vært i Australia. Det var stor tørke det året, og sauebøndene prøvde å bli kvitt sauene som ikke fikk nok mat fra beitene, ved å drive dem ned til havnene for å selge dem til båtene. Ha Hung Sang som var stuert også da, kjøpte en hel bøling, slaktet og parterte dem på kaia og lagret dem i frysa om bord i en binge sammen med frossenfisk. Sauekotelettene ble fortsatt servert når jeg kom om bord. Det var stort sett den innerste delen som var spisbar, så en dag ba jeg om mer enn den utporsjonerte tallerkenen. Messemann Ip Man Ying ble forskrekket og forsvant. Kort tid etterpå kom han tilbake med stuerten Ha Hung Sang, og det ble stort oppstyr, hvilket medførte at alle takket for maten og forsvant hver til sitt. Jeg også.

Samme dag kom det beskjed fra skipperen om at jeg måtte komme opp på kontoret hans. Han fortalte at stuerten var svært fortørnet og ville ha unnskyldning fra meg, slik at han fikk sitt tapte ansikt tilbake. Det hele endte med skipsrett, vitner og loggføring som vi alle måtte underskrive. Etter at alt var ferdig og skipperen og jeg var alene, fortalte han at dette som hadde skjedd var svært farlig. Det kunne lett endt med at stuerten ville tatt livet av seg på grunn av det tapte ansiktet, mente skipperen. Dermed hadde jeg lært noe i mitt samkvem med kinesere og kinesisk kultur. Jeg vet nå at kinesisk kultur sier at det er bedre å dø enn å miste ansikt.

Akkurat som en gang da jeg fløy til Hongkong med Air France. Noen timer før vi landet, begynte det å gnistre fra en av motorene. Jeg satt ved vinduet rett ved motoren og var den første som så det. Etter å ha studert gnistringen en stund, dunket jeg i sidemannen og pekte ut mot motoren. Han nikket til meg og leste videre i avisen sin. Til slutt ringte jeg på flyvertene og pekte ut mot motoren. Flyverten løp av gårde og etter kort tid stoppet gnistringen. Samtidig kom det melding med en orientering om hvor vi var og at alt var ok. Sidemannen min legger fra seg avisen og sier: ”Det er bedre å dette ned enn å drite seg ut”. Dermed vet jeg at kinesisk og norsk kultur ikke er så langt fra hverandre.

Det var ikke bare jeg som hadde kommentarer til maten. Vi hadde flere messer om bord og den kinesiske maskingjengen hadde sin egen. En dag var det stor oppstandelse i ”greasermessa” der de kineserne som jobbet i maskinrommet, spiste. Alt endte med slåsskamp og greaserkokken som var maskingjengens kokk, kom stygt til skade. Overstyrmannen sa etterpå at han hadde sydd over tretti sting. De hadde brukt både kniver og gafler på ham, men problemet var ikke var løst. ”De sinte” truet med å drepe både greaserkokken og greaserkokkens familie i Hongkong, så han ble holdt i sikker forvaring i låst sykelugar inntil vi kom til havn. Da ble han sendt hjem for å få sin familie i sikkerhet før ”de sintes familier” tok livet av dem.

Når jeg tenker etter var maten årsak til mange konflikter om bord. For å forstå dette bedre er det viktig å forklare hvordan stuerten ble avlønnet. Han hadde fast hyre som er lønnen om bord i en båt, pluss overskuddet på diettpengene. Diettpengene var pengene han fikk for å holde oss alle med mat. Det var en sats for de norske og en lavere sats for kineserne. Jo mindre han brukte til mat, dess større ble overskuddet og stuertens lønn.

Melk var noe vi fikk litt av mens vi lå under land, kanskje ett glass, for melk var dyrt også da. Grønnsakene var billigste sort, og der det var mulig gikk stuerten med messe- og byssepersonalet i land og plukket de gressortene som var egnet til å spise. Thorsholm var såpass liten at vi ofte ble liggende ved en elvebredd eller ute på bygda, så mulighetene til å plukke gress var ofte gode.

En annen kilde til billig næringsrik kost var å kjøpe levende fjærkre som ble slaktet om bord. Vingene ble brukket og knytt sammen over ryggen på fjærkreet og deretter ble hodet bøyd under de sammenknyttede vingene slik at halsen ble stående i en bue. Med en skarp kniv ble det skåret et snitt i halsen på dyret slik at det tømte seg for blod. Denne slaktemetoden gikk greit helt til jeg kom forbi slakterommet og fikk se dette demonstrert. Jeg ga beskjed til overstyrmannen som tok affære og stoppet denne slaktemetoden.

Et år ble vi alle norske invitert til kinesisk nyttårsfest om bord med over tjue småretter servert på små asjetter og skåler. En av rettene var levende musunger som de hadde drettet opp i maskinrommet. Musungene ble duppet i honning og spist levende. Det ble det også slutt på. Det var kanskje derfor vi ikke ble invitert året etter. Til drikke fikk vi for øvrig et melkeglass med ren whisky hvilket ikke var den beste måten å bli utørst på.

Vanligvis er norske båter utstyrt med evaporator som er en maskin som skiller ut salt fra saltvannet. Dermed får vi et så godt som destillert vann. Thorsholm var gammel og ikke utstyrt med noe slikt. Derfor måtte vi kjøpe drikkevann i de havnene vi besøkte og dette vannet var ikke alltid av beste kvalitet. I tillegg hadde vanntanken vår lekkasje slik at saltvann slapp inn på denne ferskvannstanken. Derfor drakk vi soda, brus eller øl. Dette gikk selvfølgelig ut over tannhelsen om bord og på grunn av manglende grønnsaker og fersk fisk, hadde de fleste av oss blødninger i tannkjøttet.