MAT ER SÅ MEGET

Maten om bord var det så som så med, men jeg har aldri vært kresen, heller det motsatte, så det meste gikk greit. Fem år før jeg kom om bord hadde Thorsholm vært i Australia. Det var stor tørke det året, og sauebøndene prøvde å bli kvitt sauene som ikke fikk nok mat fra beitene, ved å drive dem ned til havnene for å selge dem til båtene. Ha Hung Sang som var stuert også da, kjøpte en hel bøling, slaktet og parterte dem på kaia og lagret dem i frysa om bord i en binge sammen med frossenfisk. Sauekotelettene ble fortsatt servert når jeg kom om bord. Det var stort sett den innerste delen som var spisbar, så en dag ba jeg om mer enn den utporsjonerte tallerkenen. Messemann Ip Man Ying ble forskrekket og forsvant. Kort tid etterpå kom han tilbake med stuerten Ha Hung Sang, og det ble stort oppstyr, hvilket medførte at alle takket for maten og forsvant hver til sitt. Jeg også.

Samme dag kom det beskjed fra skipperen om at jeg måtte komme opp på kontoret hans. Han fortalte at stuerten var svært fortørnet og ville ha unnskyldning fra meg, slik at han fikk sitt tapte ansikt tilbake. Det hele endte med skipsrett, vitner og loggføring som vi alle måtte underskrive. Etter at alt var ferdig og skipperen og jeg var alene, fortalte han at dette som hadde skjedd var svært farlig. Det kunne lett endt med at stuerten ville tatt livet av seg på grunn av det tapte ansiktet, mente skipperen. Dermed hadde jeg lært noe i mitt samkvem med kinesere og kinesisk kultur. Jeg vet nå at kinesisk kultur sier at det er bedre å dø enn å miste ansikt.

Akkurat som en gang da jeg fløy til Hongkong med Air France. Noen timer før vi landet, begynte det å gnistre fra en av motorene. Jeg satt ved vinduet rett ved motoren og var den første som så det. Etter å ha studert gnistringen en stund, dunket jeg i sidemannen og pekte ut mot motoren. Han nikket til meg og leste videre i avisen sin. Til slutt ringte jeg på flyvertene og pekte ut mot motoren. Flyverten løp av gårde og etter kort tid stoppet gnistringen. Samtidig kom det melding med en orientering om hvor vi var og at alt var ok. Sidemannen min legger fra seg avisen og sier: ”Det er bedre å dette ned enn å drite seg ut”. Dermed vet jeg at kinesisk og norsk kultur ikke er så langt fra hverandre.

Det var ikke bare jeg som hadde kommentarer til maten. Vi hadde flere messer om bord og den kinesiske maskingjengen hadde sin egen. En dag var det stor oppstandelse i ”greasermessa” der de kineserne som jobbet i maskinrommet, spiste. Alt endte med slåsskamp og greaserkokken som var maskingjengens kokk, kom stygt til skade. Overstyrmannen sa etterpå at han hadde sydd over tretti sting. De hadde brukt både kniver og gafler på ham, men problemet var ikke var løst. ”De sinte” truet med å drepe både greaserkokken og greaserkokkens familie i Hongkong, så han ble holdt i sikker forvaring i låst sykelugar inntil vi kom til havn. Da ble han sendt hjem for å få sin familie i sikkerhet før ”de sintes familier” tok livet av dem.

Når jeg tenker etter var maten årsak til mange konflikter om bord. For å forstå dette bedre er det viktig å forklare hvordan stuerten ble avlønnet. Han hadde fast hyre som er lønnen om bord i en båt, pluss overskuddet på diettpengene. Diettpengene var pengene han fikk for å holde oss alle med mat. Det var en sats for de norske og en lavere sats for kineserne. Jo mindre han brukte til mat, dess større ble overskuddet og stuertens lønn.

Melk var noe vi fikk litt av mens vi lå under land, kanskje ett glass, for melk var dyrt også da. Grønnsakene var billigste sort, og der det var mulig gikk stuerten med messe- og byssepersonalet i land og plukket de gressortene som var egnet til å spise. Thorsholm var såpass liten at vi ofte ble liggende ved en elvebredd eller ute på bygda, så mulighetene til å plukke gress var ofte gode.

En annen kilde til billig næringsrik kost var å kjøpe levende fjærkre som ble slaktet om bord. Vingene ble brukket og knytt sammen over ryggen på fjærkreet og deretter ble hodet bøyd under de sammenknyttede vingene slik at halsen ble stående i en bue. Med en skarp kniv ble det skåret et snitt i halsen på dyret slik at det tømte seg for blod. Denne slaktemetoden gikk greit helt til jeg kom forbi slakterommet og fikk se dette demonstrert. Jeg ga beskjed til overstyrmannen som tok affære og stoppet denne slaktemetoden.

Et år ble vi alle norske invitert til kinesisk nyttårsfest om bord med over tjue småretter servert på små asjetter og skåler. En av rettene var levende musunger som de hadde drettet opp i maskinrommet. Musungene ble duppet i honning og spist levende. Det ble det også slutt på. Det var kanskje derfor vi ikke ble invitert året etter. Til drikke fikk vi for øvrig et melkeglass med ren whisky hvilket ikke var den beste måten å bli utørst på.

Vanligvis er norske båter utstyrt med evaporator som er en maskin som skiller ut salt fra saltvannet. Dermed får vi et så godt som destillert vann. Thorsholm var gammel og ikke utstyrt med noe slikt. Derfor måtte vi kjøpe drikkevann i de havnene vi besøkte og dette vannet var ikke alltid av beste kvalitet. I tillegg hadde vanntanken vår lekkasje slik at saltvann slapp inn på denne ferskvannstanken. Derfor drakk vi soda, brus eller øl. Dette gikk selvfølgelig ut over tannhelsen om bord og på grunn av manglende grønnsaker og fersk fisk, hadde de fleste av oss blødninger i tannkjøttet.

OM BORD I THORSHOLM

Det neste jeg husker er at jeg står i radiostasjonen om bord i Thorsholm. Jeg skulle løse av Hans Fredrik Corneliussen. Senderen i radiostasjonen hadde brent, så jeg hadde ikke noe annet å gjøre enn å praktisere det jeg hadde lært på radioskolen. Heldigvis var feilen ikke av de mest kompliserte og senderen var gammel og enkelt bygget opp, så det gikk an å reparere med det utstyret som fantes i radiostasjonen. Jeg mener at jeg også fikk hjelp fra en radiotekniker fra land.

Mannskapet om bord besto av ti norske og resten kinesere fra Hongkong og Cantoon. Jeg tror vi var over førti påmønstrede totalt.

De kineserne jeg husker best, var min boy Ip Man Ying som også var messemann i offisersmessa, stuerten som het Ha Hung Sang og en av kvartermesterne som het Cheung Cheung Po.

Ip Man Ying var altså var min boy. Han var seksti år og hadde en svært spesiell gange. Når han løftet bena startet det med et lite kneløft, ikke for høyt og deretter ble foten skjøvet fremover, ikke for langt. Jeg tenkte alltid at han aldri ville kunne klare seg i skauen. Selv en liten kvist på bakken ville stoppet foten hans.

Ip Man Ying hadde vært om bord på Thorsholm i mange år og hadde ingen planer om å forlate skuta før han måtte. Han var en svært omsorgsfull mann og hadde bestemt seg for at det var han som best visste hva jeg skulle ha på meg av klær. Derfor tok han mesteparten av klærne mine ned til sin egen lugar og tildelte meg det han mente at jeg skulle ha på meg. Da vi en høstdag kom til Canada, og jeg skulle i land, lå det shorts og kortermet skjorte på køya mi. Det var vel rundt ti grader ute, så det var uaktuelt å gå i land i disse klærne. Samtidig visste jeg at han ville bli fryktelig fornærmet hvis jeg ba om andre klær, så jeg åpnet ventilene som vinduene heter om bord i en båt, slik at innetemperaturen ble den samme som utetemperaturen. Da han kikket innom sto jeg i de tildelte klærne og hoppet og slo floke. Ip Man Ying smilte og forsvant og I løpet av få minutter lå det varmere klær på køya mi.

Renholdet var det så som så med. Gulvet i radiostasjonen var avlangt og svært smalt og dekket med ei lang rye. Gulvet ble alltid bare sopet. Ip Man Ying gjorde dette på sin spesielle måte. Han brettet rya opp på langs, sopet støvet inn til bretten og deretter brettet han rya tilbake. Dette hadde sikkert pågått i flere år, så da jeg kom om bord, så rya ut som et langsgående fjell med fall på begge sider. På midten var det mykt å gå på, men det var lett å snuble i fjellranden. Etter samtale med skipperen ble vi enige om at han skulle be Ip Man Ying stikke innom meg med te og når jeg hørte subbingen hans skulle jeg gjøre meg klar til å snuble i oppbyggingen på rya. Jeg så gjorde. Ip Man Ying smilte, nikket og forsvant. Kort etter kom han tilbake med kost og brett, brettet rya til side og fjernet det som lå under, og vi var alle fornøyd.

Ip Man Ying var som tidligere nevnt også messemann i offisersmessen. Der spiste alle styrmennene unntatt overstyrmannen, maskinistene unntatt maskinsjefen og pumpemannen som opprinnelig kom fra Nord-Kina.

Jeg var tidlig ute til mitt første måltid i messa som besto av to små bord med fire stoler til hvert bord. Jeg satte meg på en av stolene, og denne plassen brukte jeg også fremover. Alle om bord var svært hyggelige unntatt førstemaskinisten. Han bare skulte. Etter noen måneder spurte jeg førstestyrmannen hvorfor førstemaskinisten var så sur. Han så på meg og svarte litt surt: ”Det er jo ikke noe rart. Du har jo tatt plassen hans”. Neste gang satte jeg meg på den stolen han til nå hadde brukt og dermed ble førstemaskinisten den blideste mannen i messa.

Pumpemannen var ansvarlig for alt som het lasting og lossing av olje. Han var en voluminøs mann med svært stor mage og fortalte at han hadde vært med på Den Lange Marsjen under Mao Tse Tung og etter hvert kommet seg til kysten og om bord i en båt. Etter hvert havnet han i Bjerggata i Sandefjord og ble norsk statsborger. Jeg husker ikke hva han het, men han hadde russisk navn, så hvor sann historien om den lange marsjen var, vet jeg ikke, men han var fantastisk til å drikke vin, noe magevolumet bevitnet. Rødvinen hadde han alltid i en liten vinballong med bast rundt. Han vred hodet nitti grader mot høyre, la flasken på skulderen slik at vinen rant ut i en stråle som alltid fant veien til munnen hans uten at en dråpe gikk til spille. Dette er det jeg husker om pumpemannen.

FØRSTE REISE

Radioskolen var ettårig, og i juni året etter fikk jeg radiotelegrafistsertifikatet. Jeg møtte mor i byen samme dagen som resultatene var klare. ”Du bestemmer hva vi skal ha til middag i dag”, sa hun. Denne premieringen husker jeg i dag som om det skulle være i går. Jeg tror det ble pølser. Vi hadde fått beskjed om at det kun var noen få elever som klarte eksamen ved første forsøk, og jeg var en av dem, så jeg var ganske stolt av meg selv. I tillegg var jeg den nest yngste radiooffiseren som ble uteksaminert dette året og fikk omtale i Norsk Sjøfartstidende.

Den vanlige og viktigste måten å søke jobb på, var å møte opp på rederikontorene, presentere seg og spørre om de hadde ledig jobb. Jeg besøkte to rederier i Tønsberg, men begge var små, og ingen hadde ledige jobber akkurat da.

Jeg tok toget til Sandefjord og gikk opp på rederiet Thor Dahls kontor. Dette rederiet var kjent som veldig stort. De hadde over tjuefem båter og hele kontorbygningen var staselig slik det lå ned mot brygga. Adressen var Thor Dahlsgate 1.

To timer senere gikk jeg ut av kontorene med beskjed om at jeg skulle reise til Boston om en ukes tid for å gå om bord i en tankbåt som het ”Thorsholm”.

Dette var i slutten av juni 1966, jeg var nitten år, og min første flytur var nær forestående. Min følgesvenn på turen fra Sandefjord til Boston het Rolf Døvik fra Horten. Han skulle om bord som overstyrmann. Jeg husker ikke så mange detaljer fra turen, men flyet gikk fra Fornebu. Jeg husker også at jeg smakte sjokoladen Toblerone for første gang og at flyet var svært røykfullt. Det var ikke røkeforbud på flyene den gang. Det neste jeg husker er at vi sitter på en bar i Boston. Vi drikker Budweiser som er et amerikansk ølmerke. Plutselig kommer en svart mann løpende inn i baren og roper ”shooting”, og dermed reiser alle seg og løper ut og oppover i gaten og det samme gjør vi.

FJERDE FLYTTING

Etter et par år hos Johan og Gunhild på Lensberg flyttet mor, far, Roar og jeg til Langerød, til vårt nybygde hus. Jeg savnet livet på gården og følte meg egentlig aldri hjemme på Langerød. Jeg søkte ned til Semsbyen og de gamle kameratene og slik ble det. Avstandene var heller ikke større enn at det var greit å sykle til dem.

”Alle” hadde sommerjobber på den tiden. Først jobbet jeg på Glenne kassefabrikk med å spikre kasser, men etter et par år fant myndighetene ut at dette var en fabrikk. Dermed måtte jeg finne et annet alternativ. Far kjente en frilandsgartner i Stokke og dermed fikk jeg jobb der. Vi lukte, plukket jordbær og skar kål. Slik gikk to somre, men da jeg ble seksten år, jeg fyller jo år første juni, fikk jeg lov til å begynne på kassefabrikken igjen. Fabrikken lå rett ved Jarlsberg Travbane, der Jarlsberg Butikksenter ligger i dag. Vi jobbet på akkord og hadde god stykkpris pr. kasse, så vi tjente godt i forhold til mange andre sommerjobbende ungdommer. Dessuten sto vi ute og fikk nyte godt av sol og varme. Jeg kan ikke huske at det regnet de somrene, men det gjorde det nok. Travbanen var også et pluss. De kveldene det var travløp, hadde vi gratis musikk til arbeidet. ”Tulipaner fra Amsterdam” var best, syntes jeg.

Realskolens andre år var snart ferdig og planene for fremtiden skulle planlegges. Jeg hadde ingen spesielle ønsker, men jeg hadde et stort behov for å klare meg selv uten hjelp fra mor og far og valgte det vi kalte ”rasken” det vil si det tredje året på realskolen. Håkon, en av mine beste kamerater og som gikk i samme klasse, begynte på gymnaset og dermed skiltes våre veier litt, men vi hadde fortsatt kontakt i helgene og i feriene. Odd og Tore var ett år yngre og gikk fortsatt på samme skole som meg.

Etter realskolens tredje år, måtte jeg bestemme meg for hva jeg skulle gjøre videre. Jeg hadde meldt meg på lærerskolens opptaksprøve, hadde søkt på Postskolen og en ny skole som het kontorlærlingeskole.

Opptaksprøven på lærerskolen gikk fløyten. Jeg hadde, etter at de fleste prøvene var gjennomført, nok poeng til å komme inn, men reglene sa også ”stryker du i ett fag, kommer du ikke videre”. Jeg strøk i faget bibelhistorie. Denne prøven var muntlig. Tre søkere satt ved siden av hverandre og fikk et ord med påfølgende kommando ”redegjør”. Jeg fikk ”Jobs sju sønner, redegjør”. Jeg hadde aldri hørt om Job eller sønnene hans og dermed var det over og ut. Som plaster på såret, fikk vi som hadde poeng nok, tilbud om å jobbe som lærerassistenter ved skoler som hadde vansker med å skaffe seg lærere. Vi var to som fikk dette tilbudet, ei jente og jeg. Hva hun fikk tilbud om, husker jeg ikke, men jeg fikk tilbud om plass ved en skole langt nord og inn mot svenskegrensen. Jeg følte at dette ikke var det jeg ønsket meg mest av alt, så det ble ingen lærerassistentjobb på meg. Jeg giftet meg i stedet med en lærer noen år senere, og hun har alltid sagt at hun ikke tror at skolen gikk glipp av noe.

Det ble i stedet kontorlærlingskole på meg. Samtidig visste jeg at jeg ikke ville komme til å jobbe som kontorfunksjonær. Det året ved Tønsberg Handelskoles Kontorlærlingskole ble jeg voksen. Slik følte jeg det da. Vi gikk i dress. Lærerne brukte etternavnet vårt og vi røkte i pausene. Mine beste venner på skolen het Johnsen og Brattland. Fornavnene husker jeg ikke. Vi var jo voksne og voksne brukte etternavn på hverandre den gangen. Miljøet på skolen var veldig bra. Vi hadde egen revyoppsetning med stor suksess. Vårt nummer var en Beatlesparodi, og vi kalte oss Bootles. Aktørene var Johnsen, Jorunn som var kjæresten hans og innleid for anledningen og jeg. Rektor satt på første rad og lo slik at han mistet brillene på gulvet og tråkket på dem.

Sommeren etter kontorlærlingskolen jobbet jeg, som tidligere år, på kassefabrikken. Der jobbet også Håkon det året. Det nærmet seg høsten og skolestart da Håkon sier ”faren min var telegrafist og de tjener bra”. Samme dagen ringte jeg inn til Tønsberg Navigasjonsskole. De svarte at det skulle være opptaksprøve dagen etter. Jeg stilte til prøven, klarte denne, og noen få dager senere møtte jeg til første dag på Tønsberg Navigasjonsskoles Radioavdeling. Håkon uttalte senere med bravur at han hadde vært min yrkesrådgiver.