Forord - Historien starter - Sannhet og usannhet

FORORD

Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle visst mye mer om far, hvordan han levde, hva han tenkte o.s.v. Disse tankene har gjennom årene vandret videre til å bli ”hva har jeg lært av dette?” Et soleklart svar må jo være at jeg må sørge for at mine barn skal få vil vite mer om meg og min fortid og ikke minst mine tanker.
Dette er den eneste grunnen til at jeg har begynt å jobbe ned ordene på denne laptop’en jeg sitter ved nå. Tilbakemeldingen fra Isabelle og Sofia har vært god, så da har jeg bestemt meg til å gå et skritt videre. Er dette leseverdig for andre?
Derfor har jeg valgt deg – ja, nettopp deg til å delta i denne ferden. Jeg er ikke ferdig, og du får kun ett eller to kapitler hver gang. Det er lov å kommentere, og jeg setter stor pris på konstruktive kommentarer.

På forhånd takk hvis du har lyst til å være med på ferden gjennom mitt liv.
En god hilsen fra Terje

HISTORIEN STARTER – DA OG NÅ

Året var 1947, første juni kl.0900 om morgen, tror jeg. Det var da jeg ble født. Jeg mener at det er det mor fortalte meg. Jeg skal sjekke dette med henne når jeg snakker med henne neste gang, kanskje allerede i dag.

Nå er vi kommet til 2009, andre juni. Jeg hadde fødselsdag i går med mesteparten av familien tilstede samt Bente og Erik som nesten er som familie å regne. Vi serverte tapas, mange småretter eller fingermat. Inger Johanne og jeg begynte matlagingen dagen før. Det er jo mye jobb som skal gjøres når vi skal servere tapas. Brød skal bakes og mange ingredienser skal prepareres før det endelige produktet er ferdig. Når vi skal servere ti slike småretter sier det seg selv at det tar tid. Noen av rettene er enkle som for eksempel potetbåter i olje med salt, pepper og pesto, mens andre er mer kompliserte. Det er Inger Johanne som er sjefen, og jeg gjør det jeg kan og ellers blir satt til å gjøre. Jeg må hele tiden spørre henne, fordi hun ikke er kommandotypen. Hun er mer av ”har-du-tid-til-typen”.

Alt var svært hyggelig. Dagen var en av de varmeste hittil denne sommeren, kanskje den varmeste. Smøret smeltet selv om det sto i skyggen. Ikke særlig delikat, men jeg ble gjort oppmerksom på det og satte det i kjøleskapet etter å ha blandet det tilbake til ordinær form.

Jeg sliter litt med meg selv for tiden, men koste meg allikevel og det tror jeg gjestene også gjorde. I løpet av ett år har jeg blitt oppsagt som salgssjef. Jeg kontaktet advokat og oppsigelsen ble trukket tilbake. Etter et halvt år ble stillingen uformelt endret til selger/salgssjef, mens jeg beholdt lønnen min. I løpet av vinteren ble jeg syk og måtte sykmeldes på grunn av forkjølelse og astma som igjen resulterte i at stemmen min forsvant, og dette umuliggjør en jobb der jeg snakker kontinuerlig hele dagen.

Etter et par måneder som sykmeldt og delvis sykmeldt, fikk jeg permisjonsvarsel med muntlig beskjed om at jeg ville bli oppsagt etter permisjonstidens utløp. Nå er jeg fortsatt sykmeldt, så jeg inngikk muntlig avtale med en av eierne som også har blitt daglig leder, om at permisjonsvarselet blir trukket tilbake, men skal gjelde fra den dagen jeg blir friskmeldt. Dermed står jeg i praksis uten jobb sekstito år gammel.
Jeg har hatt et ganske turbulent arbeidsliv, men har alltid jobbet hardt og likt å være sterkt engasjert i jobben. Nå er jeg som sagt uten jobb og den følelsen jeg har rundt dette er ikke spesielt god. Den sterkeste følelsen er vel at jeg føler meg unyttig.

Akkurat nå har jeg egentlig nok å gjøre med å male huset, men hva med senere? Hvor lenge kommer jeg til å gå sykmeldt? Hva med tiden etter at jeg har vært permittert ett år? Da er jeg i hvert fall sekstitre år. Allikevel er det fire år til normal pensjonsalder. Jeg prøver å skyve fra meg disse tankene.

En god ting har det kommet ut av alt. Jeg har begynt å trene. Uten arbeid og i god form. Det blir status en tid fremover.

Hvorfor sitter jeg nå og skriver dette?

Jeg har mange ganger tenkt på at jeg vet svært lite om min fars ungdom og oppvekst. Da er det kanskje også slik at mine barn tenker det samme, så dette som etter hvert kanskje blir en bok, er tilegnet dere Isabelle og Sofia.

SANNHET OG USANNHET

Mens jeg sitter slik og skriver, stiller jeg meg stadig spørsmål. Var det slik det var? Blander jeg sammen? Sannsynligvis gjør jeg det noen ganger.

Ettersom årene har gått, har nok mye blitt farget av andre hendelser og opplevelser, og dermed kan noe grense mot usannhet. Jeg beskriver også steder med de bildene jeg har i hodet NÅ. Sannsynligvis har både bilder og farger forandret seg fra de virkelige bildene slik de var den gang jeg opplevde dem.

Uansett – jeg beskriver hendelsene slik jeg husker dem.