De svært unge år

Som jeg innledningsvis skrev, ble jeg født første juni nittenførtisju. Jeg husker jo ikke noe fra det året som naturlig er, men mor har fortalt at det var en søndag og at fødselen skjedde på Mødrehjemmet i Tønsberg. Vi bodde i huset hos mormor og morfar, først på verandaen og deretter i annen etasje.

Verandaen var et utbygg på huset med masse vindusglass rundt. Det var vel det nærmeste vi kommer en vinterhave på den tiden. Mange gamle hus har jo fortsatt slike glassverandaer. Farmor og farfar hadde også en slik på Nordstrandshøgda i Lambertseterveien 19 i Oslo. Jeg har aldri spurt mor om vi bodde på verandaen om vinteren. I så fall må det har vært veldig kaldt.

Jeg fortalte mor en gang om et bilde jeg har på netthinnen, et bilde som viser en benk med et vaskevannsfat like ved døren fra verandaen inn i huset. Mor sa den gang at bildet stemte, men at jeg ikke kunne huske det siden jeg ikke var mer enn et par år mens vi bodde i verandaen.

De tydeligste minnene fra Solli som huset til mormor og morfar het, er leiligheten i annen etasje. Jeg husker kjøkkenet med bord, brødboks og riskvist over brødboksen. Riskvisten ble aldri brukt så vidt jeg husker, men den hang der som en påminnelse om at jeg måtte være snill gutt. Den ble heller aldri nevnt, men jeg vet at kameraten min som også var min tremenning og nærmeste nabo, fikk smake den noen ganger. Hos oss gikk det mer på trusselen om at slemme gutter ble sendt til Bastø og at bekken var farlig, fordi der bodde nøkken. Jeg så forresten nøkken en gang, og det bildet jeg har i hodet ligner på en hvit flyndre. I bekken var det kun ferskvann, så hva den flyndra hadde der å gjøre, vet jeg ikke.

Tremenningen min heter Jon Eddy. De bodde i det nærmeste huset og han var også min første kamerat. Han var en friskus som turde å gjøre alt det jeg synes virket farlig. Han var forturner i Tønsberg Turn, hoppet i de bakkene få andre ville prøve og veldig snill, så vidt jeg husker.

Jeg var mer av det runde slaget. Forskjellen mellom Jon Eddy og meg blir vel best beskrevet av mormor når Jon Eddy og jeg slåss. ”Bare vent til Terje får satt seg på ham”, sa hun, ”da er han ferdig”.

Et av de bildene jeg har fra leken mellom Jon Eddy og meg, er at jeg ligger i snøen og skriker ute på jordet, fordi jeg ikke kommer opp, mens Jon Eddy spretter rundt på sine ski og bare ler. Samtidig står mor i et av vinduene og kjefter på meg som skriker. I et annet vindu ser jeg hodet på mormor som kjefter på mor, fordi mor kjefter på meg, og i et tredje vindu ser jeg morfar som kjefter på mormor, fordi mormor kjefter på mor som kjefter på meg. Det må jo ha vært et skikkelig lurveleven.
Huset i seg selv må jo ha vært godt vant til slikt bråk siden mor hadde ni eldre søsken som ikke var så langt fra hverandre i alder. Morfar var stuert på hvalfangst så barna ble laget hver gang han var hjemme.

Morfar var en svært alvorlig mann, men full av historier. For meg som likte å sitte stille og høre andre fortelle var dette ideelt. Bildet jeg ser for meg er at morfar sitter i en dyp stol med pipa si i hånden som hviler på armlenet. Jeg sitter på gulvet med beina i kors og hører på.

Alvorligheten til morfar husker jeg spesielt fra en julaften da hele familien var samlet etter at mormor og morfar hadde kjøpt utstyrsforretning i Florsgate en i Sandefjord der de solgte stoffer i metervare. Morfar satt i godstolen sin og røkte sigar. Plutselig smalt det. Jeg ser fort opp på morfar som sitter med en brukket sigar i munnen. Morfar vrir på hodet, ser på sin sønn, onkel Paul, og sier: ”Paul, dette var ingen god spøk”. Dermed la han sigaren rolig fra seg og det var det. Onkel Paul var nok den eneste som i det hele tatt turde finne på slikt, og det visste vel morfar.

Tilbake til gården på Nøtterøy. Uthuset ble etter hvert bygget om til slakteri, og der var det populært å vanke, spesielt når de laget pølser og blodpudding. Hva det ble med slakteriet, husker jeg ikke, men onkel Arne og tante Edit overtok gården og startet billakkeringsverksted i uthuset. Da var jeg sju år og hadde gått neste hele første klasse på Skjerve skole.

Jeg tror jeg likte meg på skolen, men jeg fikk mye kjeft. Læreren het fru Østby og var sikkert snill, men av en eller annen grunn fikk jeg mye skjenn. Når vi sto i rekke utenfor skolen og ventet på å gå inn til timen, var det ofte uro, og alltid var det ”Terje!”. Hvorfor mitt navn alltid ble ropt, vet jeg ikke eller kanskje jeg har dyttet det langt ned i underbevisstheten.

Når jeg kom hjem fra skolen, spurte alltid mor om hvordan dagen hadde vært, og jeg som alltid hadde lært at det var veldig viktig å være ærlig, svarte som sant var, at jeg hadde fått kjeft. Etter hvert lærte jeg av erfaring at det allikevel var lurest å si minst mulig. Mor skjønte dette, så spørsmålet ble forandret til ”fikk du skjenn i dag?” Da måtte jeg begynne å lyve og si nei, men fant raskt ut at dette ikke hadde noen hensikt. Mor sa bare at jeg fikk prikker i øynene hvis jeg løy. Dermed fant jeg ut at jeg måtte dekke øynene med hendene når jeg svarte nei. Allikevel skjønte mor at jeg løy. Merkelig når hun ikke kunne se øynene mine.