Tredje flytting

Med våren forsvant også snøen, og alt rundt oss begynte å spire og gro. Denne tiden husker jeg lite av, fordi allergien min blomstret opp. Jeg klødde i øyne og gane og syntes det å sitte på rommet mitt med ansiktet ned i vann var et himmelrike. Som sagt så husker jeg lite av denne tiden.

På grunn av denne allergien min solgte mor og far gården, og vi flyttet tilbake til Sem – denne gangen på den andre siden av Semsbyen, hos Gunhild og Johan på deres bondegård på Lensberg. De var en av fars klienter. Her bodde vi i en leilighet i bryggerhuset, mens mor og far bygde hus på Langerød som lå på den andre siden av Semsbyen – ikke langt fra det første stedet vi bodde på Sem.

Nå gikk jeg i femte klasse på samme skole som jeg hadde forlatt snaut ett år tidligere. Jeg husker at det var litt fremmed å komme tilbake og savnet Linnestad skole i Ramnes. Mange sier at det er morsomt å treffe gamle skolevenner fra barneskolen, venner som de har vært sammen med i mange år. Jeg har aldri hatt denne tilhørighetsfølelsen og har den heller ikke i dag. For meg spiller det liten rolle hvor jeg bor. Kanskje denne stadige skiftingen av skole og venner er noe av årsaken til dette? De vennene jeg fikk i disse tre siste årene er de jeg regner som mine venner fra barne- og ungdomsårene – Odd, Håkon og Tore. Vi har ingen regelmessig omgang, men de hørte naturlig til i sølvbryllupet vårt.

Mens vi bodde hos Gunhild og Johan på gården på Lensberg hadde jeg en del plikter, og de fleste var ønskede. Kanskje morgenstellet i fjøset var noe kjedelig. Jeg måtte opp klokken fem, men kuene var varme å lene seg inntil, og jeg likte luktene og lydene. I det hele tatt var årene på gården trivelige år, og fjøsstellet var ikke hver dag og heller ikke hver kveld. Alt som skjedde på gården fikk vi ta del i, hvis vi ville. Fore kuer og griser, luke, drive kuene frem og tilbake mellom sommerfjøs og gården. Jeg var tolv, tretten og fjorten år og fikk som den naturligste del i verden kjøre lastebilen og traktoren. Jeg fikk prøve meg som purrefarmer, leie jord, plante purre, høste purre, jordslå purre i kjelleren under vognskjulet, selge purre til gartnerhallen, føre regnskap, stille ut purre og motta førstepremie som purrefarmer. 4H skulle gjøre oss voksne, tror jeg.

Vi kameratene lekte i Aulielva, badet på Smørberg, kikket på jentene og snakket om Ulf som spaserte i Semsbyen med kjæreste, mens vi bare fantaserte om dem. Ulf var sønnen til ”Såpa” som var frisøren i Semsbyen. ”Såpa” hadde fått tilnavnet da han var såpegutt hos barbereren og siden hadde han fått beholde dette tilnavnet. ”Såpa” klippet alle likedan. Jeg hadde ganske utstående ører, noe jeg ikke likte at andre kommenterte, spesielt ikke når de spurte om jeg kunne fly med dem. Derfor ba jeg om ”fyldig ved ørene”, men ”Såpa” startet med klippemaskinen nederst under ørene og førte den vertikalt oppover. Dermed ble det så godt som hårløst bak, foran og over ørene.

Somrene fra jeg var tretten til jeg var atten år ferierte vi kameratene en eller to uker i Helgeroa og Nevlunghavn. Vi hadde sommerjobber alle sammen, men arbeidsgiverne ga oss litt fri, og disse tilbrakte vi i telt i Blokkebukta i Helgeroa. Vi fikk lov til å feriere alene fra vi var tretten år, fordi en annen kamerat som heter Svein Jacob, hadde familie med sommersted der. Første sommeren måtte vi bo innenfor gjerdet til sommerstedet, men året etter fikk vi lov til å bo utenfor og slik fortsatte det. Jeg tror vi ble betraktet som snille og ordentlige gutter, selv om vi etter hvert ble svært opptatt av jentene fra Oslo.

Første og andre flytting

FØRSTE FLYTTING

Da onkel Arne og tante Edit overtok gården, måtte vi flytte. Det passet nok bra, fordi far jobbet som melkekontrollør og regnskapsfører for bønder, og klientene hans lå hovedsakelig til på andre siden av Tønsberg. Dermed flyttet vi til Sem i en leilighet på grensen mot Stokke. Familien Ellefsen som eide huset, var svært hyggelig, og de hadde dusj i kjelleren. Denne hadde vi anledning til å bruke en gang i uken. Ellefsen var hvalfanger, og fru Ellefsen var en trivelig og svært rund dame – rund både i humør og skikkelse. Familien Ellefsen besto av mor, far, en gutt og to jenter, så huset ble velfylt med fem mennesker i første etasje og fire mennesker i annen etasje.

Fire mennesker i annen etasje? Jeg har jo helt glemt å fortelle at jeg fikk en bror, Roar, mens vi bodde på Nøtterøy. Han ble født da jeg var seks år, så han var egentlig for liten til å regnes med før vi flyttet til Sem. Men der ble han stadig større og likte å bli sunget for. Jeg var nok en ertekrok og elsket å synge ”en villand svømmer stille”. Da jeg kom til der andungen ble skutt - ”en jeger går og bøyer seg”, begynte Roar å gråte. Jeg tror han likte å gråte, for så godt som hver kveld ba han meg synge om denne anda som ikke fikk leve.

Å flytte betydde jo også å skifte skole. Sem skole var mye større en lille Skjerve skole på Nøtterøy. Jeg fikk en flink lærer som het Brendbekken. Han var glad i blokkfløyte hvilket jeg ikke var, men han måtte ha vært god til å påvirke for jeg kan ennå spille ”O Du Herlige”. Han stimulerte meg også til å skrive, og det likte jeg mye bedre.

Jeg husker egentlig ikke så mye fra tiden vi bodde hos Ellefsen. Jeg husker vi kriget i skogen med pil og bue, at vi en tid var uten vann og måtte gå ut i skogen for å gjøre fra oss. Jeg husker jeg lekte med en gutt som het Kollbjørn. Han var glad i å skyte gjedde på Akersvannet. Faren drev Ysteriet og solgte melkeprodukter i Semsbyen, og på den andre siden av veien drev onkelen fiskeforretning.


ANDRE FLYTTING

Etter et par tre år hos Ellefsen kjøpte mor og far bondegården ”Freste Gård” i Ramnes. Dette betydde skoleskifte på nytt. Denne gangen het skolen Linnestad skole. Den besto av et vanlig bolighus der første etasje var delt i to rom. Første til fjerde klasse holdt til i ett rom og femte til sjuende i et annet rom.
Læreren vår het Nyhus. Han ble senere skolesjef i samme kommune. Nyhus var svært grei. Var været pent, fant han fort ut at vi hadde mye bedre av å bruke kroppen enn å sitte inne. Dermed brøt han av undervisningen og dro oss med ut på ski uten staver. ”Det er slik vi lærer balanse”, sa han. Nyhus var veldig snill med karaktersetting, så karakterene mine ble raskt meget gode.

Jeg var stolt av gården vår. Til den hørte en egen gammel jernbanestasjonsbygning med plass til en fem seks mennesker og et vanntårn som ble brukt til å fylle damplokomotivene med vann.

Våningshuset vårt var svært innholdsrikt i forhold til det vi var vant med fra før. Kjøkkenet var kjempestort – langt og med vedkasse ved siden av ovnen der vi kunne sitte og føle varmen fra ovnen.

Nærmeste nabo var ordføreren, Melbostad, hvilket også var veldig ”kart”, og vi hadde stort uthus som far blant annet skulle fylle med høner. Vi hadde også traktor og førti mål jord som jeg vet far elsket å jobbe med. Dette med å drive gård var svært viktig for ham.

Vi flyttet til Ramnes om høsten og hadde en fantastisk vinter med mye snø. Den raskeste måten å komme til skolen på, var å bruke skiene. Jeg syntes det var deilig å kjenne vinden og snøen mot ansiktet når jeg gikk til skolen. Vinden ja – det blåste alltid på Freste. Det var flatt og vinden sveipet over jorder og vei. Få minutter etter at veiene var brøytet, var de igjen borte under snøen. Fetteren min, Jan, var kommet hjem fra sjøen og bodde mye hos oss den vinteren. Han elsket å gå på ski og fortalte meg at jeg bodde i et Paradis.

Jeg elsket Freste og skolen og fikk lett kamerater. Det var et svært inkluderende samfunn, og jeg ble som en selvfølge medlem av 4H og IOGT. Andre organisasjoner for ungdom tror jeg ikke fantes i den delen av Ramnes.

De svært unge år

Som jeg innledningsvis skrev, ble jeg født første juni nittenførtisju. Jeg husker jo ikke noe fra det året som naturlig er, men mor har fortalt at det var en søndag og at fødselen skjedde på Mødrehjemmet i Tønsberg. Vi bodde i huset hos mormor og morfar, først på verandaen og deretter i annen etasje.

Verandaen var et utbygg på huset med masse vindusglass rundt. Det var vel det nærmeste vi kommer en vinterhave på den tiden. Mange gamle hus har jo fortsatt slike glassverandaer. Farmor og farfar hadde også en slik på Nordstrandshøgda i Lambertseterveien 19 i Oslo. Jeg har aldri spurt mor om vi bodde på verandaen om vinteren. I så fall må det har vært veldig kaldt.

Jeg fortalte mor en gang om et bilde jeg har på netthinnen, et bilde som viser en benk med et vaskevannsfat like ved døren fra verandaen inn i huset. Mor sa den gang at bildet stemte, men at jeg ikke kunne huske det siden jeg ikke var mer enn et par år mens vi bodde i verandaen.

De tydeligste minnene fra Solli som huset til mormor og morfar het, er leiligheten i annen etasje. Jeg husker kjøkkenet med bord, brødboks og riskvist over brødboksen. Riskvisten ble aldri brukt så vidt jeg husker, men den hang der som en påminnelse om at jeg måtte være snill gutt. Den ble heller aldri nevnt, men jeg vet at kameraten min som også var min tremenning og nærmeste nabo, fikk smake den noen ganger. Hos oss gikk det mer på trusselen om at slemme gutter ble sendt til Bastø og at bekken var farlig, fordi der bodde nøkken. Jeg så forresten nøkken en gang, og det bildet jeg har i hodet ligner på en hvit flyndre. I bekken var det kun ferskvann, så hva den flyndra hadde der å gjøre, vet jeg ikke.

Tremenningen min heter Jon Eddy. De bodde i det nærmeste huset og han var også min første kamerat. Han var en friskus som turde å gjøre alt det jeg synes virket farlig. Han var forturner i Tønsberg Turn, hoppet i de bakkene få andre ville prøve og veldig snill, så vidt jeg husker.

Jeg var mer av det runde slaget. Forskjellen mellom Jon Eddy og meg blir vel best beskrevet av mormor når Jon Eddy og jeg slåss. ”Bare vent til Terje får satt seg på ham”, sa hun, ”da er han ferdig”.

Et av de bildene jeg har fra leken mellom Jon Eddy og meg, er at jeg ligger i snøen og skriker ute på jordet, fordi jeg ikke kommer opp, mens Jon Eddy spretter rundt på sine ski og bare ler. Samtidig står mor i et av vinduene og kjefter på meg som skriker. I et annet vindu ser jeg hodet på mormor som kjefter på mor, fordi mor kjefter på meg, og i et tredje vindu ser jeg morfar som kjefter på mormor, fordi mormor kjefter på mor som kjefter på meg. Det må jo ha vært et skikkelig lurveleven.
Huset i seg selv må jo ha vært godt vant til slikt bråk siden mor hadde ni eldre søsken som ikke var så langt fra hverandre i alder. Morfar var stuert på hvalfangst så barna ble laget hver gang han var hjemme.

Morfar var en svært alvorlig mann, men full av historier. For meg som likte å sitte stille og høre andre fortelle var dette ideelt. Bildet jeg ser for meg er at morfar sitter i en dyp stol med pipa si i hånden som hviler på armlenet. Jeg sitter på gulvet med beina i kors og hører på.

Alvorligheten til morfar husker jeg spesielt fra en julaften da hele familien var samlet etter at mormor og morfar hadde kjøpt utstyrsforretning i Florsgate en i Sandefjord der de solgte stoffer i metervare. Morfar satt i godstolen sin og røkte sigar. Plutselig smalt det. Jeg ser fort opp på morfar som sitter med en brukket sigar i munnen. Morfar vrir på hodet, ser på sin sønn, onkel Paul, og sier: ”Paul, dette var ingen god spøk”. Dermed la han sigaren rolig fra seg og det var det. Onkel Paul var nok den eneste som i det hele tatt turde finne på slikt, og det visste vel morfar.

Tilbake til gården på Nøtterøy. Uthuset ble etter hvert bygget om til slakteri, og der var det populært å vanke, spesielt når de laget pølser og blodpudding. Hva det ble med slakteriet, husker jeg ikke, men onkel Arne og tante Edit overtok gården og startet billakkeringsverksted i uthuset. Da var jeg sju år og hadde gått neste hele første klasse på Skjerve skole.

Jeg tror jeg likte meg på skolen, men jeg fikk mye kjeft. Læreren het fru Østby og var sikkert snill, men av en eller annen grunn fikk jeg mye skjenn. Når vi sto i rekke utenfor skolen og ventet på å gå inn til timen, var det ofte uro, og alltid var det ”Terje!”. Hvorfor mitt navn alltid ble ropt, vet jeg ikke eller kanskje jeg har dyttet det langt ned i underbevisstheten.

Når jeg kom hjem fra skolen, spurte alltid mor om hvordan dagen hadde vært, og jeg som alltid hadde lært at det var veldig viktig å være ærlig, svarte som sant var, at jeg hadde fått kjeft. Etter hvert lærte jeg av erfaring at det allikevel var lurest å si minst mulig. Mor skjønte dette, så spørsmålet ble forandret til ”fikk du skjenn i dag?” Da måtte jeg begynne å lyve og si nei, men fant raskt ut at dette ikke hadde noen hensikt. Mor sa bare at jeg fikk prikker i øynene hvis jeg løy. Dermed fant jeg ut at jeg måtte dekke øynene med hendene når jeg svarte nei. Allikevel skjønte mor at jeg løy. Merkelig når hun ikke kunne se øynene mine.

Forord - Historien starter - Sannhet og usannhet

FORORD

Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle visst mye mer om far, hvordan han levde, hva han tenkte o.s.v. Disse tankene har gjennom årene vandret videre til å bli ”hva har jeg lært av dette?” Et soleklart svar må jo være at jeg må sørge for at mine barn skal få vil vite mer om meg og min fortid og ikke minst mine tanker.
Dette er den eneste grunnen til at jeg har begynt å jobbe ned ordene på denne laptop’en jeg sitter ved nå. Tilbakemeldingen fra Isabelle og Sofia har vært god, så da har jeg bestemt meg til å gå et skritt videre. Er dette leseverdig for andre?
Derfor har jeg valgt deg – ja, nettopp deg til å delta i denne ferden. Jeg er ikke ferdig, og du får kun ett eller to kapitler hver gang. Det er lov å kommentere, og jeg setter stor pris på konstruktive kommentarer.

På forhånd takk hvis du har lyst til å være med på ferden gjennom mitt liv.
En god hilsen fra Terje

HISTORIEN STARTER – DA OG NÅ

Året var 1947, første juni kl.0900 om morgen, tror jeg. Det var da jeg ble født. Jeg mener at det er det mor fortalte meg. Jeg skal sjekke dette med henne når jeg snakker med henne neste gang, kanskje allerede i dag.

Nå er vi kommet til 2009, andre juni. Jeg hadde fødselsdag i går med mesteparten av familien tilstede samt Bente og Erik som nesten er som familie å regne. Vi serverte tapas, mange småretter eller fingermat. Inger Johanne og jeg begynte matlagingen dagen før. Det er jo mye jobb som skal gjøres når vi skal servere tapas. Brød skal bakes og mange ingredienser skal prepareres før det endelige produktet er ferdig. Når vi skal servere ti slike småretter sier det seg selv at det tar tid. Noen av rettene er enkle som for eksempel potetbåter i olje med salt, pepper og pesto, mens andre er mer kompliserte. Det er Inger Johanne som er sjefen, og jeg gjør det jeg kan og ellers blir satt til å gjøre. Jeg må hele tiden spørre henne, fordi hun ikke er kommandotypen. Hun er mer av ”har-du-tid-til-typen”.

Alt var svært hyggelig. Dagen var en av de varmeste hittil denne sommeren, kanskje den varmeste. Smøret smeltet selv om det sto i skyggen. Ikke særlig delikat, men jeg ble gjort oppmerksom på det og satte det i kjøleskapet etter å ha blandet det tilbake til ordinær form.

Jeg sliter litt med meg selv for tiden, men koste meg allikevel og det tror jeg gjestene også gjorde. I løpet av ett år har jeg blitt oppsagt som salgssjef. Jeg kontaktet advokat og oppsigelsen ble trukket tilbake. Etter et halvt år ble stillingen uformelt endret til selger/salgssjef, mens jeg beholdt lønnen min. I løpet av vinteren ble jeg syk og måtte sykmeldes på grunn av forkjølelse og astma som igjen resulterte i at stemmen min forsvant, og dette umuliggjør en jobb der jeg snakker kontinuerlig hele dagen.

Etter et par måneder som sykmeldt og delvis sykmeldt, fikk jeg permisjonsvarsel med muntlig beskjed om at jeg ville bli oppsagt etter permisjonstidens utløp. Nå er jeg fortsatt sykmeldt, så jeg inngikk muntlig avtale med en av eierne som også har blitt daglig leder, om at permisjonsvarselet blir trukket tilbake, men skal gjelde fra den dagen jeg blir friskmeldt. Dermed står jeg i praksis uten jobb sekstito år gammel.
Jeg har hatt et ganske turbulent arbeidsliv, men har alltid jobbet hardt og likt å være sterkt engasjert i jobben. Nå er jeg som sagt uten jobb og den følelsen jeg har rundt dette er ikke spesielt god. Den sterkeste følelsen er vel at jeg føler meg unyttig.

Akkurat nå har jeg egentlig nok å gjøre med å male huset, men hva med senere? Hvor lenge kommer jeg til å gå sykmeldt? Hva med tiden etter at jeg har vært permittert ett år? Da er jeg i hvert fall sekstitre år. Allikevel er det fire år til normal pensjonsalder. Jeg prøver å skyve fra meg disse tankene.

En god ting har det kommet ut av alt. Jeg har begynt å trene. Uten arbeid og i god form. Det blir status en tid fremover.

Hvorfor sitter jeg nå og skriver dette?

Jeg har mange ganger tenkt på at jeg vet svært lite om min fars ungdom og oppvekst. Da er det kanskje også slik at mine barn tenker det samme, så dette som etter hvert kanskje blir en bok, er tilegnet dere Isabelle og Sofia.

SANNHET OG USANNHET

Mens jeg sitter slik og skriver, stiller jeg meg stadig spørsmål. Var det slik det var? Blander jeg sammen? Sannsynligvis gjør jeg det noen ganger.

Ettersom årene har gått, har nok mye blitt farget av andre hendelser og opplevelser, og dermed kan noe grense mot usannhet. Jeg beskriver også steder med de bildene jeg har i hodet NÅ. Sannsynligvis har både bilder og farger forandret seg fra de virkelige bildene slik de var den gang jeg opplevde dem.

Uansett – jeg beskriver hendelsene slik jeg husker dem.